fredag 17. juli 2015

En gresk lærepenge

EU vant det første slaget mot Syriza. Hva kan den europeiske venstresida lære av det?

I januar vant Syriza valget i Hellas med løfter om å stanse EUs ødeleggende kuttpolitikk. Fem måneder seinere presses Tsipras til en avtale som gir mer kutt, massiv privatisering og nærmest setter landet under administrasjon. Avtalen løser ingen av Hellas’ grunnleggende problemer og vil ikke skape ny vekst, snarere tvert imot. Det betyr at striden på langt nær er over.

Det er historiske dimensjoner over de siste månedenes hendelser. For første gang har en europeisk regjering stått opp mot den vekstødeleggende kuttvangen til Tyskland. For første gang har en befolkning fått si sin mening. I Hellas ble befolkninga nærmest beleiret før folkeavstemninga. Alle dominerende medier sto på EUs side, ledende EU-politikere advarte om «Armageddon», og den Europeiske sentralbanken stengte ned bankene. Det greske folket lot seg likevel ikke presse i kne. At de våget å ta kampen mot Angela Merkels EU er en viktig seier som gir inspirasjon til kriserammede folk over hele Europa.

Om den seieren nå blir skuslet vekk, er ennå ikke avklart. Det som i hvert fall er klart, er at avtalen som parlamentet vedtok onsdag kveld, er ille. I stedet for bedre vilkår og restrukturering av gjelda, får Hellas en avtale som landets nylig avgåtte finansminister Yanis Varoufakis kaller «vilkårene for Hellas’ overgivelse».

Med stram økonomisk halslenke skal Hellas nå innføre en nyliberal politikk som folkeflertallet har stemt mot. Det blir i praksis Troikaen som styrer landet. Om det ikke var klart før, så bør det være tydelig nå: EU lider ikke av et demokratisk underskudd, men et udemokratisk overskudd.

Kretsen rundt Tsipras har et annet syn på EU enn det vi har. De synes å ha fulgt en strategi der de satset på at kreditorene ville komme dem i møte hvis de viste velvilje og ga gode argumenter for gjeldsslette og for Syrizas reformer av gresk økonomi.

Men Syrizas argumenter hadde ingen betydning. Med Varoufakis ord: «Very powerful figures look at you in the eye and say ‘You’re right in what you’re saying, but we’re going to crunch you anyway’ (…) You might as well have sung the Swedish national anthem», sier han om hvordan grekerne ble møtt av finansministrene i Eurogruppa.

Kreditorene var aldri interessert i reformforslagene Syriza-regjeringa la fram. Målet deres er å bruke Hellas for å statuere et eksempel: Enhver som setter seg opp mot EUs kuttpolitikk og eurosonens økonomiske disiplin, blir straffet.

Vi har nå fått demonstrert hvor brutal EU-eliten kan være. De er villig til å presse et helt land til økonomisk ruin.

Det er verdt å merke seg at kristelig- og sosialdemokrater står sammen i råkjøret mot Hellas. Tyskland visekansler og leder for SPD, Sigmar Gabriel, uttalte om den greske folkeavstemninga at Tsipras hadde «revet de siste broer som Europa og Hellas kunne bruke for å nå et kompromiss». EU-parlamentets president, sosialdemokraten Martin Schulz, advarte grekerne om «Armageddon». Og Eurogruppas leder, sosialdemokraten Jeroen Dijsselbloem, har ledet utpressinga av Syriza-regjeringa.

Hvor plasserer det norske Arbeiderpartiet seg i denne saken? I Klassekampen 15. juli. framstiller Jonas Gahr Støre det som nå skjer som en mulig «redning» for Hellas. Han synes å heie på det greske folkets nederlag. Vi lurer på om LO er enig i at grekernes nederlag overfor Troikaen kan gi en redning for Hellas? Slik vi ser det vil et nederlag for fagforeningene i Hellas være et nederlag for mange, mange flere. Vi vil også utfordre LO-forbundene til å komme på banen og støtte sine greske fagforeningskamerater.

Den store EU- og euro-støtten blant grekere bidro til at Syriza-ledelsen ikke lagde noen Plan B før forhandlingene med Troikaen. Alt annet enn fortsatt deltakelse i euroen ble avvist. Dermed kunne kreditorene presse Syriza fra skanse til skanse, siden regjeringa ikke hadde noe annet alternativ.

I Syriza har flere vært for å bryte med EU og euroen, men få har ment at dette bør reises som et politisk krav. Samtidig har Syrizas motvilje mot å reise debatt om euroen, medvirket til den sterke oppslutninga om euroen. På den måten har Syriza bidratt til å innskrenke sitt eget handlingsrom.

Flere har påpekt at Syriza ikke fikk noe mandat fra velgerne om å bryte med euroen. Syriza skilte seg imidlertid ikke fra de andre partiene ved å være mot å bryte med euroen, men ved å stå opp mot EUs kuttpolitikk. Der ligger mandatet deres. Nå ser stadig flere at fortsatt deltakelse i euroen er uforenlig med å være mot EUs kuttpolitikk. Derfor er det ikke gitt at et brudd med euroen vil bety et brudd med mandatet fra velgerne.

Når EU framover skal tvinge gjennom flere av de nye innstramningstiltakene, er det ikke gitt at de klarer det. Da kan en Grexit komme på EUs initiativ. Det taler for at Syriza snarest mulig bør forberede en plan B.

Europeisk solidaritet med Hellas kan gi landet bedre kort på hånda. Det blir lettere for dem å stå imot Merkel når det fins grasrotbevegelser i andre land som støtter dem om de presses ut av euroen.

At den norske politiske eliten ikke gjør noe, hindrer ikke nordmenn flest fra å vise solidaritet. Rødt har lenge samlet inn penger til Solidarity4All, som hjelper nødstilte grekere.

Om vi er uenige i beslutninga som Tsipras fattet da han godtok avtalen i Brussel sist helg, må dette stå fast: Solidariteten med grekerne må styrkes. Det er enda viktigere i en situasjon der høyreekstreme Gyllent Daggry prøver å posisjonere seg som eneste parti på lag med de over 60 % fra folkeavstemninga.

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt
Arnljot Ask, landsstyremedlem i Rødt


Publisert i Klassekampen 17.07.2015

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar