søndag 8. juni 2014

KS kverker kvaliteten


Hvem er kreative og opplagte etter seks timer i et klasserom?

Klasseforstanderen vår het Ellen. Hun fulgte oss fra første til siste skoledag på barneskolen. Hun lærte oss å lese, skrive og regne, hun tok opp egen musikk på kassett til bruk i undervisninga, fikk oss til å følge med i timen fordi hun tegnet fantasifigurer på tavla når vi ikke bråkte, var med på å arrangere aktivitetsdager og leirskoleturer, skrev personlige råd og kommentarer til oss med sin røde penn, og diskuterte små og store bekymringer med foreldre som ringte på kveldstid.

Jeg tror Ellen var det Erna Solberg kaller en drømmelærer. Rent bortsett fra at hun ikke brukte verdifull tid på å fastslå om vi oppnådde over, under eller ”som forventet måloppnåelse” i avkrysningsskjemaer. Hun var ikke bundet til arbeidsplassen. Hun brant for jobben sin, morgen som kveld.

Sånn er det for mange lærere. Spør dem hvorfor de ”gidder”. Lønna er jo lav, og jevnlig blir de mistenkeliggjort av politikerne for å være latsabber siden elevene ikke topper PISA-rankingen. Svaret er at de er fagfolk som brenner for jobben sin. De veit at de har en profesjonell kompetanse som er avgjørende for barn og unges trivsel og læring.

Jeg har ikke møtt én politiker som ikke ønsker best mulig lærere som kan skape en best mulig skole. Likevel sier fire av ti lærere at de ikke har tid til å gjøre jobben sin skikkelig. To av tre lærere sier at fokus på resultatene i de nasjonale prøvene i for stor grad styrer deres og skolens prioriteringer. Halvparten sier at økt prestasjonspress gir fallende motivasjon hos elevene. Og en av fire lærere sier at de kommer til å skifte yrke. I stedet for å være ”drømmelærere” blir de ”rømmelærere”.

Hva er det som skjer med skolen? Telling, dokumentering og rapportering. Resultatkontrakter og rektorlønn knyttet til teststatistikk. Skoler som styres mer og mer som bedrifter. Et testeregime som snevner inn skolens virksomhet, minsker lærernes profesjonelle handlingsrom, og styrer undervisninga mot det som skal testes.

Stortingspolitikerne har innført et bedriftsøkonomisk virus i skolen som er i ferd med å ødelegge den innenfra. KS sitt ønske om mer autoritær styring av arbeidstida kommer på toppen av annen mistillitsstyring av skolen. Dét er grunnen til at lærere landet rundt hever stemmen.

Finland har Erna Solbergs ”drømmelærere”. Der kan lærerne fritt disponere rundt 35 % av arbeidstida selv. Da er det et paradoks hvis Norge nå går i motsatt retning, med å tvinge lærerne til å være på skolen 7,5 timer hver arbeidsdag. Målet er nok å få mer arbeid ut av hver enkelt lærer. Effekten vil være motsatt: Når arbeidsgiveren begynner å telle timer og minutter, gjør lærerne det samme.

De fleste av oss er på jobb 7,5 timer per dag. Men dette handler om læreryrkets egenart. Etter fem-seks timers undervisning i overfylte klasserom er det ikke nødvendigvis optimalt å gjøre for- og etterarbeid i støyete fellesrom der telefoner ringer og kollegaer går til og fra. Hvorfor ikke la lærerne få forberede seg og rette i det miljøet og til den tida på døgnet det passer best?

Nå koker på det på lærerværelsene. Det skjønner jeg godt. Jeg håper frustrasjonen fører til innbitt kamp for tid og tillit til å gjøre lærerjobben skikkelig, og ikke til svekkelse av lærernes fagforeninger. I denne runden klarte fagforbundene å forsvare lærernes forhandlingsrett på arbeidstid. Men KS sitt mål er danske tilstander der rektor får full styringsrett. Hvis KS ved neste korsvei møter en svakere motpart, kan løpet være kjørt.

Publisert i Klassekampen 07.06.2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar