torsdag 15. mai 2014

Mindre fraser - mer radikalisme!

Fraværet av systemkritikk har skapt en venstreside uten visjoner.

På landsmøtet sist helg gjorde vi viktige endringer i prinsipprogrammet vårt. Mens det i enkelte medier i forkant ble framstilt som om folk i Rødt ønsket kupp og væpnet revolusjon, slo et enstemmig landsmøte fast: «Fordi demokratisk forankring er avgjørende må flertallets oppslutning bekreftes, enten gjennom demokratiske folkeavstemninger eller frie valg. En demokratisk revolusjon slik Rødt mener er nødvendig, skiller seg fundamentalt fra statskupp.»

Det står ingenting i programmet om avvæpning av borgerskapet eller om Kina eller Sovjet. Rødt har vedtatt et program som er krystallklart på at vi ønsker et samfunn som er mer demokratisk enn dagens, der de store beslutningene tas demokratisk i fellesskap.

Jeg er glad for disse presiseringene. Rødt har vært og er et konsekvent demokratisk parti, men enkelte formuleringer i det gamle programmet har nok skapt litt uklarhet om det. Slik er det ikke lenger.

Betyr det at Rødt har mistet rødfargen? Valgforsker Frank Aarebrot mener Rødt ikke lenger kan regnes som et revolusjonært parti. Nå likner vi på SV, sier han. Arild Rønsen hevder at hvis Rødt forkaster gammelmodige formuleringer, blir partiet sosialdemokratisk. Og Minervas Kristian Meisingset mener vi ikke lenger er skremmende, men søte.

Logikken synes å være: Enten er man fraseradikal eller så er man sosialdemokrat. Jeg vil insistere på det er mulig å være ekte radikal. Det betyr å gå til roten av problemene.

Aller først, følgende står i programmet vårt: «Det må skje en radikal endring av maktforholdene. Dette vil også innebære en demokratirevolusjon. Det vil være en videreføring av arbeiderbevegelsens kamp for å gi vanlige kvinner og menn økt innflytelse gjennom allmenn stemmerett, og større sosial og økonomisk trygghet gjennom oppbyggingen av velferdsstaten. Enda om folk i Norge har oppnådd en rekke viktige demokratiske rettigheter, står selve kapitalismen i motstrid til et reelt demokrati.»

Leseren kan selv vurdere om dette er et standpunkt man ofte hører fra ledende SV- eller Ap-hold.

Men enda viktigere, det radikale er ikke hva som står i programmene. Det radikale er å ta de sosialistiske prinsippene på alvor og sette dem i arbeid. Det betyr for eksempel å gå mot Pengefondets utpressingspolitikk overfor Hellas. Denne politikken ødelegger framtida til millioner av grekere. Hele Stortinget stiller seg bak. Jeg skjønner ikke hvorfor Ap og SV ikke tar opp kampen mot høyrekreftene i denne saken.

Det radikale er å kreve folkeavstemning om EØS-avtalen. EØS binder oss til en markedsliberalisme som fremmer privatisering, øker klasseskiller og legger veien åpen for kriminelle nettverk. Den fratar fagbevegelsen viktige verktøy i kampen mot sosial dumping. Kommer vi oss ikke ut av EØS, forsvinner den norske modellen.

Det radikale er ikke nødvendigvis å stille demonstrasjonsforslag om EØS på Stortinget, men å utvikle en strategi i brede allianser for å stille makt bak kravet – også om det ikke er «realpolitisk gjennomførbart» neste år. Det er det Rødt som gjør.

Fraværet av systemkritikk har skapt en venstreside uten visjoner. Ap og SV vil fortsette å basere velferdsstaten på kapitalistisk vekstøkonomi. Det går ikke i lengden. Kapitalistisk økonomi er avhengig av stadig vekst i det private forbruket. Det fortrenger rommet for utvidelse av velferdsstaten. Ambisjoner og planer for en rettferdig pensjon og sekstimers arbeidsdag framstår som umulige.

Derfor trenger vi et brudd med kapitalistisk vekstøkonomi. Hvis andre partier er enige med oss i dette, må de bli med og utvikle sosialistisk politikk og prinsipper, ikke avvikle dem. Det er å være radikal i ord og handling.

Publisert i Klassekampen 15.05.2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar