onsdag 2. april 2014

Må vi heie på Jens?

Vi er aldri så små som når nordmenn gjør det stort i utlandet.

Lørdag ryddet VG forsida: «Slik skal Jens temme Putin: Ja! Han er tøff nok!». Avisa var ikke de eneste som slapp jubelen løs. Kristin Halvorsen sa at «Dette er en heder til Norge.» Borgerlige politikere, som for et halvt år siden slaktet mannens lederegenskaper, kunne ikke få fullrost han nok.

Det er stas når nordmenn gjør det stort i utlandet. Jeg er ingen fan av Aleksander Rybak, men jeg lot meg rive med da han fairytailet i land Grand Prix-seieren i 2009. Jeg har venner som aldri har rørt en golfkølle, men som heier på «Tutta». Og du trenger ikke være Game of Thrones-fan, for å like at Kristofer Hivju har suksess i Hollywood.

Men det burde påkalle mer enn hurrarop når en nordmann får ledervervet i Nato. Nato rår over 70 % av verdens militære slagkraft. Alliansen har flere ganger vist at de er villig til å bruke slagkraften i brutale angrepskriger. Konsekvensene har vært katastrofale med titusener av døde.

Samtidig som bombene falt over Jugoslavia, vedtok Nato 24. april 1999 sitt nye strategiske konsept. De ga seg selv rett til å gjennomføre militære aksjoner også utenfor alliansens område, ut fra et vagt og vidt definert trusselbilde: Etniske og religiøse konflikter, terrorisme, væpnede konflikter, og brudd i flyten av livsviktige ressurser for Nato-landene.

Angrepene kan startes uten FN-mandat. Strategien bryter derfor med FN-pakten. De 51 statene som møttes i San Francisco i 1945 ville «redde kommende slektsledd fra krigens svøpe». Derfor knesatte de prinsippet om at internasjonale konflikter skal løses med fredelige midler. Det ble forbudt å gå til krig uten FN-mandat. Unntaket var selvforsvar.

Krigene i Kosovo, Irak og Afghanistan ble satt i gang uten FN-mandat, og uten at det var i selvforsvar. FN ga medlemsstatene fullmakt til å opprette en flyforbudssone over Libya, for å beskytte befolkninga. Nato-landene overkjørte FN-mandatet da de bombet for regimeskifte.

Støtten til en FN-ledet verdensorden er i teorien unison blant norske partier. Men i disse dager ytres det ikke et ord om Natos brudd på folkeretten. I stedet slutter gratulantene rekkene bak Stoltenberg. Det er ingen råk i isen i det politiske etablissementet. Det gjør at viktige spørsmål ikke blir diskutert:

– Hvordan påvirker Nato verdensfreden? «I det 21. århundre kan det ikke være slik at det er den sterkeste rett som gjelder», uttalte utenriksminister Brende da han fordømte Russlands brudd på folkeretten. Det var klokt sagt. I så fall er vel Nato like gammeldags som Putins opptreden på Krim?

– Er Nato bra for norske interesser? I sin nye jobb vil Stoltenberg bidra til å opprettholde en verdensorden der den sterkestes rett gjelder. På kort sikt virker det kanskje ikke så farlig, siden Norge har USA på laget. Men hva skjer den dagen amerikanernes militære overlegenhet tar slutt?

Da trenger vi regler som sikrer små land mot stormakters overkjøring, uansett hvilke allianser de inngår i. Derfor er det avgjørende for Norges sikkerhet at konflikter landene mellom håndteres i tråd med FN-pakten.

– Hva vil jobben til Jens bestå i? I et Europa herjet av økonomisk krise og en verden med en truende miljøkrise, skal Stoltenberg jobbe for at Nato-landene bruker mer penger på militær opprusting. Han skal også stå i fremste rekke for USA neste gang de vil ha med Nato i krig.

De som nå heier Stoltenberg fram som ny Nato-sjef bør spare patriotismen sin til Melodi Grand Prix i mai. Kanskje er det typisk norsk å være god, men det er ikke alt det er like stas å være god til. Angrepskrig er en av de tingene.

Publisert i Klassekampen 02.04.2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar