onsdag 26. februar 2014

Reality og realiteter

I dag starter programmet Det sterkeste kjønn på TV2. Jeg er en av 16 deltakere. Og la det være klart: Dette er et uhøytidelig underholdningsprogram, ikke et populærvitenskapelig Newton-møter-Fakta-på-Lørdag om kjønn og kjønnsroller. Hva har i så fall en politiker å gjøre i et sånt program?

På tross av underholdningsverdien, kan programmet reise noen spørsmål som verken er uhøytidelige eller uviktige: Fins det noen bestemte kvinnelige eller mannlige egenskaper? Er kvinner bedre enn menn til å gjøre bestemte ting, og omvendt? Dette handler om kjønnsroller.

Kjønnsroller er blant de viktigste byggesteinene i identiteten vår, fordi vi tillegger kjønnskategoriene så mange egenskaper og særtrekk. Noen mener slike egenskaper er biologisk bestemt. At gutter nærmest er genetisk disponert for å leke med Spiderman, mens jenter bare liker dukker. Det har jeg liten tro på.

En mer troverdig forklaring er at vi sosialiseres inn i kjønnskategoriene, at det stilles ulike forventninger til oss ut fra om vi er gutt eller jente, og at dette former oss. Den prosessen starter fra dag én. Skulle du være i tvil, ta en tur inn i en hvilken som helst leketøysbutikk. Der finner du en rosa avdeling med dukker til jentene og en blå avdeling med biler og gravemaskiner til guttene. På dette området er Norge anno 2014 mer konservativt enn Norge anno 1984.

Jeg tror denne formen for sosialisering er en viktig grunn til at nesten ingen gutter velger helsearbeiderfag, mens nesten ingen jenter velger byggfag. Det fører i sin tur til et svært kjønnsdelt arbeidsmarked, noe som igjen fører til store lønnsforskjeller. Dette har jeg diskutert mange ganger, og jeg har ennå ikke møtt noen som mener denne kjønnssegregeringen er bra. Men jeg har møtt mange som stiller motspørsmålet: Er dette noe vi kan og bør gjøre noe med politisk?

Mitt svar er at hvis vi ikke fødes med sykepleier- eller snekkergener, så kan og bør vi prøve å endre på dette, også ved hjelp av politikk. Hvorfor skal vi godta at valgmulighetene våre innsnevres så mye som dagens kjønnsroller gjør? Dette er også et spørsmål om makt. En kjapp kikk på hvem som befolker direktørkontorene og styrerommene i næringslivet, hvem som er statsledere og lovgivere, hvem som er redaktører i aviser og fjernsyn, hvem som er ledere ved universitetene, og ikke minst hvem som tjener mye og hvem som tjener lite, bekrefter at samfunnet vårt ikke er likestilt. Menn er fortsatt overrepresentert blant dem som bestemmer.

Dét er en påstand som mange menn ikke kjenner seg igjen i. Mange opplever ikke at de har så mye makt, men i stedet blir dominert av sjefen på jobben, mens kona bestemmer på hjemmebane. Grunnen til dette misforholdet er at makt, slik den kommer til uttrykk på institusjonelt, samfunnsmessig nivå, ikke direkte lar seg oversette til den enkelte manns personlige erfaring eller følelse av makt. Det feilaktige regnestykket blir slik: Kvinner har ikke makt på samfunnsnivå, og føler seg heller ikke mektige som individer. Hvis vi går ut ifra en lignende symmetri hos menn, blir (feil)slutningen at menn har makt i samfunnet, ergo må den enkelte mann føle seg mektig.

Men det er det jo ikke alle som gjør. For samtidig som menn regjerer i samfunnets toppsjikt, preger også menn bunnen av andre statistikker. Det er for eksempel tre ganger så mange menn som kvinner som tar livet av seg. Det er omkring 20 ganger så mange menn som kvinner som sitter i fengsel. Undersøkelser viser også sammenhengen mellom dårlig kroppsbilde og depresjoner nå er like sterk for gutter som for jenter.

Utseendepresset overskrider med andre ord kjønnskategoriene. Det kan knapt kalles et framskritt.

Det viktigste må være at det ikke skal være så viktig hvilket kjønn du har. At kjønnsrollene ikke har så stor makt over oss og de valgene vi tar. Men vil ikke et program der kvinnene er på lag mot mennene i seg selv forsterker stereotype oppfatninger av kjønn? Det tror jeg ikke. Forestillingene om hva som er ”typiske” kvinnelige og mannlige egenskaper er utbredte, selv om vi skulle ønsker at det ikke var slik. Nettopp derfor har vi ingenting å tjene på å feie slike spørsmål under teppet, men tvert i mot diskutere dem når muligheten er der.

Uten å røpe for mye, så er det heller ikke sikkert at oppfatninger om hva menn og kvinner typisk er flinke til, blir bekreftet i programmet.

Men det er definitivt noen av deltakerne som gjerne vil ha det stereotypt! Noen vil kutte pappakvoten. Noen mener likestillinga har gått langt nok. Andre mener vi har kommet alt for kort. Meningene om kjønnsroller og likestilling spriker med andre ord mer enn på et Rødt-møte. Trolig er de mer representative for meningsmangfoldet i befolkninga.

Hvem skal ta husvasken? Hvem vasker opp? Hvordan fordeler vi foreldrepermisjonen? Dette er diskusjoner og forhandlinger som pågår i familier, som kanskje ikke oppfattes som veldig politiske, men som samtidig viser hvor likestilte vi egentlig er.

Så lurer du kanskje på om Det sterkeste kjønn er god underholdning eller dårlig pute-tv. Vel, VG gir slakt og terningkast to. Dagbladet gir skryt og terningkast fem. Det som i hvert fall er rimelig sikkert er at programmet vil sparke i gang diskusjoner i de tusen hjem om likestilling, husarbeid og kjønnsroller. De diskusjonene er vel så viktige som selve programmet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar