søndag 22. september 2013

En sterkere venstreside

De som mener Rødt er dødt kunne hatt rett: Hadde målet vært å forsvare arbeiderbevegelsens landevinninger og kun det, eller å drive venstrekannibalisme i kampen om SVs velgere, ville ikke Rødt vært liv laga. Men det er ikke dit vi vil.

Det skulle bare mangle at spørsmål om Rødts framtid dukker opp, og vi deler mye av den uroen som diskusjonen om sammenslåing er et uttrykk for. Men det er helt uaktuelt for oss med en sammenslåingsprosess. Det er det både politiske og strategiske grunner til.

Politikken først. Rødt trengs fordi vi tar framveksten av Forskjells-Norge på alvor. Vi kan ikke ha en venstreside som skryter av at forskjellene i Norge er små, når de økonomiske ulikhetene i Norge er på et historisk høyt nivå, og har ligget stabilt der siden de rødgrønne tok over. Det er mange som ikke kjenner seg igjen når Jens Stoltenberg og Audun Lysbakken snakker varmt om at Norge har små forskjeller. Uten Rødt har de ikke noe parti som tar dem på alvor.

Både pensjonsreformen og Kunnskapsløftet ble påbegynt av en borgerlig regjering og fullført med Arbeiderpartiet og SV ved roret. De satte sitt godkjentstempel på reformer som ødela pensjonen til folk i sliteryrker, innførte mer mistillitsstyring av lærerne og økte klasseskillene både blant pensjonister og skolebarn. Det er til å bli motløs av. Og det kommer til å skje igjen dersom de rødgrønne på nytt danner regjering. Med mindre Rødt er en sterk utfordrer til venstre, da.

Rødt trengs også for alle dem som vil at Norge skal bestemme selv i utenrikspolitikken. Arbeiderpartiet har alltid gjort som Washington sier, og dessverre har også SV gått i den retningen de siste årene. Rødt var dypt uenige da SV støttet krigen i Libya, og vi forstår heller ikke hvorfor de gikk inn for å kjøpe amerikanske angrepsfly. Flyene er kun egnet til bombing av andre land, ikke til forsvar av Norge. Flykjøpet vil knytte oss enda tettere til USA og Natoi framtiden. Uten et konsekvent fredsparti vil mange på venstresida føle seg partiløse.

«Kapitalismekritikken er sterkere i Davos og Financial Times enn i SVs sentralstyre», sa Kjartan Fløgstad til denne avisa i fjor. Det var en treffende kritikk og et godt argument for nødvendigheten av Rødt. Vesten er inne i sin verste økonomiske krise siden 1930-tallet. Skal man bygge et slagkraftig sosialistisk parti i slike tider, er det en fordel å stå opp for det man tror på. Mens resten av Europa igjen vender seg mot marxistiske analyser for å forstå hvorfor kapitalismen ikke fungerer, vender Audun Lysbakken seg vekk. Einar Gerhardsen var marxist og landsfader. Lysbakken tok ikke sjansen på å være marxist og partileder.

Fraværet av systemkritikk har skapt en venstreside uten visjoner. Ap og SV vil fortsette å basere velferdsstaten på kapitalistisk vekstøkonomi. Det går ikke i lengden. Kapitalistisk økonomi er avhengig av stadig vekst i det private forbruket. Det fortrenger rommet for utvidelse av velferdsstaten og gjør offentlig tannhelsereform og andre visjoner for velferd vanskelig.

Kommer slike forslag på dagsorden, skytes de raskt ned med påstander om overoppheting av økonomien. Og det er alltid det offentlige forbruket som er problemet, aldri det private. Dette har ikke de rødgrønne tatt i med ildtang. De har heller tilpasset seg systemet. Det viser blant annet pensjonsreformen, der de strammer inn i fellesskapets utgifter til pensjon. Ikke fordi noen tror den totale pensjonssparinga vil gå ned, men fordi den heller skal gjøres privat.

Vi har et økonomisk system som står i veien for å bygge videre på det felles frihetsprosjektet arbeiderbevegelsen har skapt. Da kan det ikke være venstresidas jobb å stille seg på systemets side. Da må vi heller endre systemet for å komme oss videre. 

Flere har ment at fornyelsen av Rødt vil gjøre partiet så likt SV at sammenslåing er like greit. Det er en misforståelse. Målet med fornyelsen er ikke å bli likere SV, men å bli mer ulike. Særlig med tanke på hvilke saker vi løfter fram og hvem partiet er til for.

Vi mener både Rødt og SV burde bli bedre til å rendyrke sine styrker. SV har det beste utgangspunktet for å bli et slagkraftig parti for den voksende gruppen høyt utdannede folk i byene. Politiske stikkord er miljø, utdanning, asylpolitikk, bistand og progressiv familiepolitikk. Dette er viktige, tunge saksfelt og SV bør gripe sjansen.

Tilsvarende har Rødt det beste utgangspunktet for å bli partiet for radikale arbeidsfolk og fagarbeidere som har mista tålmodigheten med Arbeiderpartiet. Stikkord er sosial dumping, likelønn, deltid og konflikten mellom fagarbeid og byråkrati. I tillegg kommer rollen som utenrikspolitisk opposisjon. Her bør Rødt gripe sjansen.

Strategien forutsetter at SV og Rødt har appell i ulike velgergrupper. Samtidig finnes det relevante innvendinger. Er ikke Rødt-velgeren ofte enda mer høyt utdannet enn SV-velgeren? Jo, og nettopp der ligger utfordringa. Rødt oppleves utenfra som et parti som er «enda mer SV enn SV». Et av partiene må altså forandre grunnfjell. Det mener vi Rødt har best utgangspunkt for å lykkes med. Vi har mindre å miste i forsøket på å få fotfeste i nye sosiale grupper. Rødt har allerede en sterk posisjon i fagbevegelsen som vi kan bygge videre på. Vi har heller ikke det samme «lilla sjal og fotformsko»-imaget som SV har, og det gir oss et hinder mindre for å nå fram. Begge partiene bør styrke sine kjernesaker og sikte seg inn på ulike nisjer.

Men kan ikke de to retningene vi beskriver forenes i ett samla venstreparti? Trolig ikke, av samme grunn som Høyre og Frp aldri kan bli samme parti. De to retningene snakker til og på vegne av helt ulike sosiale grupper. Kjernevelgerne blir for ulike. Partiet måtte overgått Frps evne til dobbeltkommunikasjon for å vinne oppslutning i begge leirer.

Fornyelsen av Rødt handler altså om mye mer enn partiprogrammet. Vi skal ikke påstå at vi har alle ferdige svar, men vi har forslag til en retning.

Skrevet sammen med Mari Eifring, partisekretær i Rødt.

Publisert i Klassekampen 21.09.2013.

5 kommentarer:

  1. Dette var et skuffende innlegg, perspektivløst. Det å foreslå at SV og Rødt "rendyrker sine styrker" (sic) - ja det et ikke mye perspektiv over. Det virker mer som Moxnes tenker på markedsandeler og tilhørende posisjoner.

    Må ikke målet for være å forene alle sosiale grupper i kampen for et bedre samfunn, må ikke målet være å samle ålle som virkelig kjemper for sosialismen i ett parti. I hvertfall forsøke, så får en se hvor store de politiske motsetningene er. Paralellen til Høyre og FrP halter alvorlig for å si det mildt.

    Det virkelig tragiske i Moxnes linje er jo at det er mange i SV som nå innser at Solheim-Halvorsens regjeringsdeltakelseslinje er ved veis ende. Mange i SV har vært og er blitt enda mer skeptiske til sjølskrytet "SV har levert" - for eksempel den meget tvilsomme bruken av Gini-koeffisientens utvikling.

    Flere og flere er blitt overbevist om at SVs linje i Libya var feil. Situasjonen er så alvorlig - politisk for SV at veteranen Stein Ørnhøy går ut og foreslår samling med Rødt og MdG. (Det siste er nok mest propagandistisk, gitt MdGs blokkuavhengighet, syn på EU/EØS osv.)

    Har Rødt hatt noen slik åpning for å få kritiske SV'ere i tale? Ja hele SV?

    Det å møte et slikt utspill en slik sjanse med et forslag om "teigdeling" - ikke politiske diskusjoner, politiske fornyelse som eventuelt kunne få *gledelige* organisatoriske konsekvneser fordi de ville svekke høyresida i SV og styrke den systemkritiske venstresida - det var virkelig en skuffelse.

    Men som Lenin sa, alle gjør feil, poenget er å gjøre små feil og rette dem fort. Ikke minst er det viktig å rette dem fort.

    Jeg vil derfor oppfordre Bjørnar og Mari til å virkelig tenke igjennom om Rødt og venstresida ikke har alt å tjene på omfattende politisk diskusjoner mellom Rødt og SV - på alle nivåer.

    Jeg vil oppfordre alle i Rødt til å få Bjørnar og Mari til å innse at de her er på ville veier. Snur Rødt raskt nå så er liten skade skjedd.

    Mvh
    Anders Ekeland (RV fra 1990-2003, venstresida i SV fra 2003)

    SvarSlett
  2. Jeg syns Anders snart bør oppsumere at hans egen og SV´s glideflukt mot høyre ikke har skapt høyere oppslutning men har tvert imot hvert en katastrofe som har gjort venstresia mindre relevant. Når krisa till slutt også når anderledes-landet-norge (olje-landet) kommer vi til å trenge noen som fortsatt er antikapitalister og marxister og som har visjoner om alternativ til kapitalisme. ( Ikke bare illusjoner om å administrere en snillere kapitalisme )

    SvarSlett
  3. Jeg er enig med Anders i at strategien "sosiologisk teigdeling" både er defensiv og meningsløs. Den er også ugjennomførbar og vil føre til en innsnevring og svekkelse av begge partienes politikk. Jeg er også enig med Anders i at det grunnleggende sett bare finns rom for et bredt venstreparti i norsk politikk. Spørsmålet er bare om dette skal ta utgangspunkt i SV eller Rødt. SV har klart den største organisasjonen og flest velgere, og vil slik sett være det beste utgangspunktet. Problemet er altså, som Anders også peker på, at SV har tatt grunnleggende gale politiske sidevalg i helt avgjørende politiske spørsmål, som spørsmålet om krig eller fred under Libyakrigen. Som tidligere SV-medlem konkluderte jeg med at de som ønska SV som et systemkritisk antiimperialistisk fredsparti, altså et konsekvent venstreparti, tapte da landsmøtet med 2/3 flertall stemte for Libyakrigen. Derfor gikk jeg til Rødt. Men skal Rødt bli dette partiet, må vi utfordre SV og SVerne på helheten i politikken, og fronte de politiske uenighetene sterkere. Det er IKKE et tilbakefall til SV som "den taktiske hovedfienden" fra m-l-tida, men en nødvendig politisk avklaringsprosess.

    Hvis Rødt ved å konfrontere SV på deres politisk mangelfulle områder får flere velgere og medlemmer fra SV over til Rødt, vil det også styrke argumentasjonen til de kreftene som blir igjen i SV som ønsker å finne tilbake til SV som et konsekvent venstreparti. Vinner disse kreftene fram, er sammenslåing av partiene, eller innlemming av det minste partiet i det større, også den naturlige løsninga. Men så lenge SV består som et parti som har bra og riktig politikk på noen områder, men ikke en konsekvent venstresidepolitikk i alle, inkludert noen av de mest avgjørende spørsmålene, må Rødts jobb være å få fram at det er vi som er det eneste konsekvente venstrepartiet og dermed det naturlige samlingspunktet for alle venstreorienterte i Norge.

    SvarSlett
  4. Til Grande: SV har seilt mot høyre, men jeg mener at jeg innad i SV har jobbet og organisert mot denne glideflukten.

    Torgeir og jeg er ikke uventet enig i analysen av situasjonen. Det hører med til saken at jeg tok kontakt med Bjørnar for å få ham til å gå kraftigere ut mot SV, ikke minst når det gjelder å støtte norsk deltakelse i en imperialistisk operasjon i Libya. I dag er jeg ganske sikker på at det er et flertall som mener denne støtten var feil. Hadde Rødt konfrontert SV på dette - og en lang rekke andre punkter - så hadde det styrket den systemkritiske (revolusjonære) venstresida. Men Rødt har i alle år forholdt seg til SV på en "borgerlig" måte, dvs. ikke noe kritikk, men legge vekt på å "snakke om vår politikk". Ingrid Baltzersen uttalte i en diskusjon om dette av "SV er uinteressant for Rødt".

    I KK har Bjørnars og Maris innlegg fått en fryktelig overskrift, nøkkelordet er "nisjeparti". At det ikke er den orginale tittelen er klart, men det er dessverre veldig god dekning i teksten for en slik tittel. Da må folk i Rødt virkelig spørre seg: skal vi være et nisjeparti eller et revolusjonært parti? Er ikke partiets oppgave nettopp å forene ulike deler av arbeiderklassen, ulike deler av det arbeidende folk - som alle har interesse av at kapitalismen blir avskaffet? Skal ikke partiet være det stedet hvor vitenskapen - for eksempel når det gjelder klima blir utmeislet til en strategi som gjør at dagskampen også bringer oss til lavutslippssamfunnet, dvs. i praksis til sosialismen, siden en overgang til lav/nullutslipp krever en grad av samfunnsmessig kontroll med økonomien som i praksis er planøkonomisk.

    Osv. osv. - her er mange spørsmål og Bjørnars og Maris kronikk er definitivt ikke svaret på dem.

    SvarSlett
  5. Skal bli interessant å se Mari og Bjørnars svar til Lysbakken i dagens (28. sept) KK som har mange av de samme poengene som meg. Og Lysbakken er vel så viktig at man gidder å svare.

    SvarSlett