onsdag 3. juli 2013

Verdt en stemme

For å stanse Høyre må venstresiden ha tydelige konfliktsaker.


- Velgerne ønsker et skifte, derfor vil de vil ha meg som statsminister, sa Erna Solberg om en fersk måling der hun var den best likte statsministerkandidaten. Det spørs om ikke folk først og fremst ønsker nye fjes. Høyres strategi har jo hittil vært å love at nesten alt skal bli som før, bare litt bedre, hvis de kommer til makta.

Når målingene viser mørkeblått flertall, handler det imidlertid ikke bare om et ønske om nye fjes. Det skyldes også at mange er skuffet over den sittende regjeringa, og kanskje ikke ser de store forskjellene på regjeringsalternativene. Ta bare en sak som tidligpensjon: Tillitsvalgte i lavtlønnsyrker varsler nå om utslitte kollegaer som har tjent så lite at de ikke får lov til å gå av ved 62 år. Har du AFP må du ha tjent 317.000 i 40 år for å kunne gå av. Uten AFP er kravet 394.000. Deltidsarbeidende rammes særlig hardt, og blant dem er et flertall kvinner. De presses til å jobbe til de har tjent opp akkurat nok. Så blir de minstepensjonister. 

Dette er akkurat like urettferdig som det høres ut som, og det bør derfor ikke overraske noen at LOs tillitsvalgte og medlemmer mener at pensjon er en av fagbevegelsens aller viktigste saker.

Når regjeringa derimot ikke løfter en finger for å sikre verdig pensjon for sliterne i arbeidslivet, skjønner jeg godt at mange ikke ser forskjell på Stoltenberg og Solberg. Bildet blir heller ikke noe bedre av at landets 400 rikeste har mer enn doblet sine samlede verdier siden de rødgrønne kom til makta.

Begge statsministerkandidatene starter på S og slutter på -berg. Uten tydelige politiske konfliktsaker er det ikke rart om velgerne sliter med å finne forskjellene. En slik sak er nettopp å rette opp i skjevhetene i det nye pensjonssystemet. Det vil aldri Høyre finne på. Men da holder det ikke å stå last og brast med dagens system, der innstramningene for arbeidsfolk finansierer gavepakker til dem som har jobb som hobby. De få som står i arbeid til de runder 70 år, kan få over én million kroner mer i utbetalt pensjon enn en som er utslitt ved 62. Og det til tross for at de verken har tjent opp mer pensjon eller jobba flere år.
Dette er urettferdighet satt i system. Men det kan gjøres om på. Den jobben vil Rødt gjerne begynne på etter stortingsvalget i høst.

For ti år siden hadde tolv av femten EU-land sosialdemokratiske regjeringer. I dag er mesteparten av Europa er fargelagt i blått. Dette skjer samtidig som nyliberalismen opplever en av sine verste kriser noensinne. Over hele Europa kutter regjeringene i budsjettene, og velter regninga for krisen over på vanlige folk. Hvorfor går ikke venstresida fram når nyliberal politikk skapte finanskrisen? Fordi de har vært med på denne politikken.

Det er venstresidas knefall for nyliberalisme og markedstvang som har lagt veien åpen for høyrebølgen: Hvorfor stemme til venstre, når politikken uansett går til høyre? Spørsmålet er hvordan vi kan snu trenden. Jeg tror vi må stille opp et tydelig alternativ til høyrepartiene. Det er nettopp det som har kjennetegnet de venstrepartiene i Europa som har hatt framgang de siste årene: De har tatt opp kampen mot bankene og den nyliberale kuttpolitikken. Rødt vil gjerne bidra til det, og vil jobbe steinhardt for å dra en ny rødgrønn regjering til venstre.

En blodfattig og grånende regjering evner ikke å engasjere. Det trengs konfliktsaker. Første punkt for en slik politikk er kamp mot forskjells-Norge og å sikre en verdig pensjon for sliterne i arbeidslivet.

På trykk i Klassekampen 02.07.2013.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar