onsdag 3. april 2013

Krigen alle var mot?

Ti år etter Irak-krigen får vi inntrykk av at et samlet Norge var mot og at norske soldater ikke deltok. Norges rolle blir skjønnmalt, og Kjell Magne Bondevik får framstå som en fredens apostel.  

Dette stemmer ikke. De politiske aktørene fraskriver seg nå ansvaret for den katastrofen som alle i ettertid er enige om at krigen skapte.

Det var først og fremst folkeopinionen som hindret norsk deltakelse i angrepet på Irak i mars 2003. 17. mai samme år dro Bondevik på besøk til Bush. Like etter sendte Norge 100 ingeniørsoldater til Basra. Bondevik påsto at ingeniører som ryddet miner og sørget for framkommelighet for okkupantene, ikke var en del av krigføringen. Fredsvenner fra ulike miljøer opprettet aksjonen ”Hent soldatene hjem”. Først ett år seinere hadde vi mobilisert sterk nok støtte til å avslutte dette norske krigstoktet.

Etter dette bidro Norge med opplæring av irakiske samarbeidsfolk i hær og politi. Utover 2005 vokste motstanden mot krigen slik at den rødgrønne regjeringa avsluttet de norske treningsoppdragene i Irak rundt nyttår 2006. Opplæringa fortsatte imidlertid på Nato-basen på Jåtta ved Stavanger. Vi vet ikke hvor lenge dette pågikk. Da Ny Tid høsten 2008 undersøkte hva som skjedde på Jåttå, svarte forsvarsminister Strøm Erichsen at irakere fortsatt fikk opplæring der, direkte underlagt Nato.

Når vi skal vurdere Norges politiske ansvar, må vi også ta med støtten til sanksjonspolitikken overfor Irak etter krigen i 1991 og fram til angrepet i 2003. Antall irakere som har gått en alt for tidlig død i møte på grunn av sanksjonene telles i millioner, blant dem et stort antall barn.

Hvorfor møtte ikke norske myndigheter større motstand? En grunn er mangelen på kritisk journalistikk fra toneangivende medier. Først mot slutten av 2007 droppet de store avisene å gjenta Pentagons argument om at en tilbaketrekking ville føre til borgerkrig. En annen grunn er at vi siden slutten av 1990-tallet ikke har hatt et konsekvent fredsparti på Stortinget. Regjeringer av ulik farge har fått fri bane til å ta med Norge i vestlige krigseventyr fra og med Jugoslavia-krigen i 1999. SVs nye kurs betyr ikke at de har hovedansvaret for krigspolitikken. Det har den massive Nato-lojale blokken, hvor alle de andre stortingspartiene hører til.

Mangelen på kritisk presse og tydelige fredspartier på Stortinget har demobilisert fredsbevegelsen, med motstanden mot Irak-krigen som et viktig unntak. Når det ikke er utenrikspolitisk uenighet i nasjonalforsamlinga, bryr heller ikke de store mediene seg særlig. I sum blir det vanskeligere å mobilisere en sterk folkelig opinion.

Ti år etter er de fleste enige om at krigen mot Irak var en tragedie. Kan vi forvente at Norge nå rydder opp etter seg? Vi bør bidra med krigsskadeerstatninger. Vi bør annullere avtalen om retur av krigsflyktninger som kom til Norge. Og vi bør gjøre om etterpåklokskap til forhåndsklokskap, til en konsekvent fredslinje overfor Natos kommende krigseventyr.

På trykk i Klassekampen 03.04.2013.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar