lørdag 12. januar 2013

Hva med sliterne?

Pensjonsreformen er urettferdighet satt i system: De svakeste ryggene skal bære de tyngste børene. Rødt vil endre reformen.

En gang løftet vi i flokk i Norge. Det gjorde det mulig å skape mye velferd med det lille vi hadde. Vi fikk et pensjonssystem som omfordelte fra de pengesterke til sliterne, lenge før vi fant olja. Slik kunne samfunnet gi noe tilbake til dem som gjennom et langt arbeidsliv hadde gitt mer enn de hadde fått tilbake i lønn. Renholderne. Sykepleierne. Vaktmesterne. Velferdens hverdagshelter.

Så kom konsulentene, markedsøkonomene og nyliberalistene og det var slutt på solidariteten. I stedet fikk vi pensjonsreformen, banket gjennom i Stortinget med Ap og Høyre som pådrivere.

Reformen skal riktignok løse løse et reelt problem: Når det blir flere eldre og de lever lenger, koster det mer. Men løsningen er urettferdighet satt i system. Byrden fordeles ikke jevnt mellom høy og lav på arbeidslivets rangstige. Tvert i mot. Det er kokker, renholdere og drosjesjåfører, folk i sliteryrkene som ikke har helse til å stå i jobb til de er 70 år, som skal få livsvarige kutt i pensjonen sin. De straffes fordi de har en fysisk krevende jobb som sliter på helsa. Motsatt vil de som kan jobbe til de er 70 få mye mer i pensjon enn tidligere. Du kan jo gjette hvem de er.

Om en renholder mot alle odds klarer å jobbe til han er 70, kan gleden ved bedre pensjon bli kortvarig, siden han i snitt har 1,4 år igjen å leve. Leger, arkitekter og ingeniører lever derimot 10 år lenger i snitt. Dette er dødens klasseskille. Det kan tenkes at stortingsflertallet ikke ønsket å ta fra sliterne og gi til de pengesterke. Men slik har systemet blitt.


Det har aldri vært flere milliardærer i landet. Likevel skal vi altså ta pengene fra lavtlønte slitere når det trengs penger til pensjon.

Men det er ikke denne urettferdigheten som opprører Hanne Skartveit i hennes kommentar i VG 10. januar. Hun mener derimot det er uhørt at de offentlig ansatte, i hard kamp mot regjeringa, klarte å forsvare tjenestepensjonen sin. Skartveit prater tull. Den offentlige tjenestepensjonen er siste rest av et rettferdig system. Likevel mener hun at pensjonskutt for hjelpepleiere og lærere er solidarisk. Du skal sitte i en veldig myk kontorstol for å få sånt til å henge i hop.

Pensjonsreformen må endres. Om vi løfter i flokk er det fullt mulig å løse problemet med økende levealder på rettferdig vis. Det som trengs er en mer balansert skatteinnsats i takt med økende lønn. En slik dugnad vil koste litt, ja. Men ikke mer enn at vi alle vil ha mye mer igjen i lommeboka etter at fellespensjonen er betalt. Alternativet er dårligere felles pensjonsordning, og da må vi spare mer privat. Det blir ikke noe billigere i sum. Det betyr bare at forskjellene vil øke.

Vi må uansett ta i et tak for framtidas pensjoner. Spørsmålet er om vi skal gjøre det sammen eller hver for seg. Jeg tror det er mange i Norge som ønsker seg et felles løft for rettferdige pensjoner. Rødt skal inn på Stortinget for å jobbe for deres sak.

På trykk i VG 12.01.2013.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar