mandag 17. desember 2012

Sosial boligpolitikk

Boligbygging alene løser ikke problemet.


Manifest Analyse la nylig fram rapporten ”Når boligboblen brister. Lærdommer fra boligboomen og krakket i Irland”, der de sammenlikner den irske boligbobla med den pågående norske boligboomen. De har funnet noen urovekkende paralleller. Boligprisveksten i Irland ble forklart med for lite boligbygging, men selv massiv privat boligbygging ga ikke noe lavere boligprisvekst. Tvert imot fortsatte prisene å stige i rekordtempo helt til bobla sprakk.

Husholdningenes forventning om videre prisvekst, kombinert med lett tilgang på boliglån, ga stadig høyere boligpriser. Etter krakket er nå boligprisene halvert.

Hva er situasjonen her hjemme? Kåre Willoch, godt hjulpet av Gro Harlem Brundtland, satte en rød strek over den norske boligpolitikken. Siden har stortingspartiene pekt på økt privat boligbygging som det viktigste tiltaket for å dempe boligprisveksten.

De har også vært enige om å begrense fellesskapets rolle til å åpne nye arealer for boligbygging og bygge infrastruktur. Dette har ikke gitt oss lavere boligpriser. Dessuten minner det mer om en tomtepolitikk enn en boligpolitikk.

Erfaringene fra Irland viser at vi trenger en sosial boligpolitikk. Derfor foreslår Rødt at vi i fellesskap bygger boliger, både til å leie og til å eie: Kommunene må bygge utleieboliger med rimelig husleie, og vi må bygge prisregulerte boliger for kjøp og salg utenfor det ordinære markedet. Dette vil bidra til at folk flest kan bo til en overkommelig pris, og til å dempe prispresset i boligmarkedet.

Hvordan kan vi skape en slik prisregulert boligsektor? Husbanken må få økte rammer til å finansiere bygging av nye boliger av nøktern, god standard til subsidiert pris og lånerente. Samtidig pålegges boligbyggelagene å bygge et visst antall boliger for salg i den prisregulerte boligsektoren. I første omgang kan vi prioritere at førstegangsetablerere og ungdom får mulighet til å kjøpe.

For å hindre at disse boligene blir nye spekulasjonsobjekter skal boligbyggelagene ha gjenkjøpsplikt for boligene, og alle skal fritt kunne selge tilbake når de måtte ønske. Gjenkjøpsprisen skal være kjøpspris pluss prisstigning i den perioden man har eid boligen. Sparingseffekten for den enkelte blir ivaretatt på samme måte som i dag gjennom avdrag på lån.

Innvendinga er at dette vil føre til at penger blir betalt under bordet. Men så lenge kjøp og salg går vi boligbyggelagene, blir det mye vanskeligere å skape et slikt svart marked.
En prisregulert boligsektor vil representere en virkelig sosial boligpolitikk som setter folks behov for å bo i sentrum, ikke spekulantenes behov for å tjene penger.

Dagens avregulerte boligmarked øker klasseskillene. Hver tredje førstegangskjøper i Oslo trenger økonomisk hjelp fra foreldre, noe på langt nær alle har råd til. Dette er ikke bare urettferdig. Boligprisene har blitt så høye at mange ender med stor gjeld selv for en bolig av nøktern standard. Vi får boligprisgalopp og økt fare for boligkrakk.

For 50 år siden brukte vi 14 prosent av husholdningsbudsjettet vårt på bolig. I dag bruker vi 31 prosent. Disse pengene går inn i et nærmest politikktomt felt, der en rå markedsøkonomi er eneste reguleringsmekanismen.

Hittil har Ap sagt et klokkeklart nei til Rødts forslag om en ny boligsektor utenfor markedet. Spørsmålet er om Ap vil lære av de irske erfaringene om at boligprisene vokser videre på tross av massiv privat boligbygging. Når dereguleringa øker klasseskillene, trengs det regulering. Det er kort og godt på tide at Norge, som andre siviliserte land, skaffer seg en boligpolitikk.

På trykk i Klassekampen 17.12.2012.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar