søndag 9. desember 2012

OL og glede


Ifølge Thor Krefting Nissen (Klassekampen 6.12) er jeg en gledesdreper fordi jeg er mot OL og ikke unner andre enn meg selv litt fest og glede. 

Til dette er det flere ting å si. For det første kan ikke Nissen vite om jeg unner meg selv litt fest og glede. Kanskje lever jeg et humørløst liv. For det andre er det faktisk feil at jeg ikke unner andre fest og glede. Det gjør jeg, og det er en av grunnene til at jeg er sosialist.

Det er mange grunner til at jeg er mot et Oslo-OL. Bare OL-søknaden vil koste kommunen 130 millioner kroner. Så kan vi begynne å regne på utgiftene til nye anlegg, medielandsby, deltakerlandsby, ny vei til Holmenkollen og sikkerhetstiltak. Selv med økonomisk garanti fra staten og støtte fra idretten, vil dette koste kommunen dyrt. 

Er dette klok bruk av pengene våre? Det er ingen overflod i Oslo. Pleietrengende eldre får avslag på søknad om sykehjemsplass, rusavhengige mangler helhetlige behandlingstilbud, og barnehageforeldre gjør opprør mot barnehagekutt. Hver gang Rødt foreslår økte bevilgninger til velferdstjenestene, sier de borgerlige at det er uansvarlig å øke kommunens utgifter.

Men OL har de råd til. I en kommune der bydelene får så lite penger at hjemmehjelpernes stoppeklokker ringer når de eldre har brukt fem minutter på do eller ti minutter på å spise middag. Jeg kan ikke forsvare en slik prioritering overfor Oslo-folk. 

Fram til 2030 blir vi 200.000 flere innbyggere i Oslo. Vi må investere massivt i nye barnehager, skoler, eldreomsorg, kollektivtilbud og annen infrastruktur. Det siste vi trenger er å kaste vekk hundretalls millioner på prestisjeanlegg med minimal etterbruk.

Et OL vil koste minst 30 milliarder kroner. Det er en enorm samfunnsmessig investering for et to ukers show. Skal først staten, idretten og Oslo bruke store penger på idrett, må vi bruke pengene smart. Oslo Idrettskrets har påpekt at Oslo må tredoble investeringene i nye idrettsanlegg til 300 millioner kroner årlig for å sikre byens idrettsliv levelige kår. Rehabiliteringsbehovet på eksisterende idrettsanlegg er nær 700 millioner kroner. Oslo Idrettskrets advarer mot at et OL kan gå på bekostning av breddeidretten. 

Vi trenger flerbrukshaller, kunstgressbaner for fotball, rugby, landhockey og cricket, og ikke minst nye svømmehaller! Ny skiskytterstadion i Lillomarka med plass til 15.000 tilskuere har vi mildt sagt mindre bruk for.

Satsing på masse- og breddeidrett er viktigere enn et to ukers nasjonalsjåvinistisk show. Etterbruksmulighetene for milliardinvesteringene er tvilsomme og styrker neppe det lokale idrettsarbeidet. Vi kan få mye mer fest og glede ved å anvende de 30 milliardene på annet vis.

På trykk i Klassekampen 08.12.2012.

1 kommentar:

  1. Om årets sommer-OL er noe å gå etter, er dessuten OL i alt for høy grad blitt reklame for Coca Cola osv.

    Grensen mellom reklame- og sommer-OL er dermed blitt hårfin.

    Og hvordan skal en vite hvem som er dopet og hvem som ikke er det i det som i alt for høy grad er blitt et pengesirkus? Når kan en vite at en utøver ikke er dopet og det ikke bare er reklame?

    Hva gjenstår av uskyldig idrettsglede i dette som i alt for høy grad er blitt et pengesirkus for Coca Cola osv.? Er det utøveren eller Coca Cola som står i sentrum?

    Årets reklame-/sommer-OL med vinnere som tidligere har blitt dømt for doping får meg til å stille disse spørsmålene.

    Dermed lurer jeg også på hva uskyldig fest og glede har med dagens OL å gjøre.

    SvarSlett