mandag 3. desember 2012

Kurdernes tyrkiske mareritt

Det er på tide at både media og politikere i Europa retter søkelys mot den kurdiske befolkningas mareritt i Tyrkia.

I 1991 sa Tyrkias president Turgut Özal at hans egen bestemor var kurder. Den offentlige uttalelsen spredde sjokkbølger i den øvrige statsledelsen og blant generalene. To år senere senere var den tyrkiske staten og den kurdiske bevegelsen nærmere en fredelig, politisk løsning enn noen gang før. PKK hadde innledet en ensidig våpenhvile. Den tyrkiske journalisten Cengiz Candar tok på seg en rolle som formidler mellom president Turgut Özal og PKK-lederen Abdullah Öcalan.  Presidenten sa til den kurdiske parlamentarikeren Ahmet Türk at ”jeg er bestemt på å prøve å påvirke de øverste generalene til å godta en fredelig løsning.”

Presidenten lyktes ikke. Turgut Özal døde 17. april 1993, noen timer før et møte som kunne ha blitt avgjørende. Krigen fortsatte.

18 år senere avsluttet representanter den kurdiske toppledelsen og den tyrkiske militæretterretningen MIT langvarige, hemmelige samtaler. Den fengslede kurderlederen Abdullah Öcalan var indirekte deltaker. I april 2011 satte samtalepartnerne opp en protokoll som beskriver de skritt som må tas for å få en fredelig, politisk løsning. Den kurdiske toppledelsen godtok protokollen. Underskrift fra statsminister Reçep Tayyip Erdogan var det eneste som manglet. Han ventet til etter parlamentsvalget i juni. Så sa han nei.

Krigen fortsatte. Partene har ulike oppfatninger om hvem som startet opptrappingen. Problemene mellom den tyrkiske staten og den kurdiske staten kan ikke løses med krig.  De 35 parlamentsrepresentantene for Freds- og demokratipartiet (BDP) og den kurdiske befolkningen står overfor samme problem: Tyrkias statsledelse vil ikke innlede en fase med forhandlinger og demokratisering i stedet for krig. Dette er kurdernes tyrkiske mareritt.

Skrevet sammen med Erling Folkvord, styremedlem i Rødt Oslo.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar