lørdag 17. november 2012

Står det på viljen?

Vi må få satt en grense for lønnsfesten til lederne i statseide selskaper og foretak.

Klassekampen meldte forrige uke at klasseskillene i Norge er større enn da den rødgrønne regjeringa overtok i 2005: Dobling av antall milliardærer, større forskjeller i skolen og flere fattige barn. Det er på høy tid at forskjellsutviklinga settes på dagsorden.

Reaksjonen fra regjeringspartiene er interessant. Aps Hilde Singsaas mente det var helt feil å tegne et bilde av Norge som et samfunn der forskjellene øker. SVs Karin Andersen mente at klasseskillene tvert imot har blitt mindre. Partier som en gang ledet velgernes oppmerksomhet mot urett og maktkonsentrasjon, anstrenger seg nå for å oppnå det motsatte.

Hva er realitetene? Regjeringspartiene vil vise til inntektsmål som sier at ulikheten var større i 2005, da Stoltenberg tok over, enn i årene etterpå. Men de glemmer å nevne hva som ligger under statistikken: I 2004–2005 ble det tatt ut hele 167 milliarder i personlig aksjeutbytte, fordi det var varslet innføring av utbytteskatt. Eierne sørget for å ta ut milliardene mens de ennå var skattefrie. I 2006–2007 ble det kun tatt ut 22,8 milliarder.

Dette fallet på 86 prosent i utbytteinntekter får statistikken til å vise fallende ulikhet: De rikestes inntekt gikk jo kraftig ned. Men det som skjedde, var at eierne tok ut ekstraordinære milliardutbytter for å spare skatt, og så kunne de ”leve godt i mange år på de 167 milliarder kroner de tok ut før skattereformen,” ifølge Aftenposten. Det er fullt mulig å bruke statistikken dette skapte som bevis på fallende ulikhet etter 2005. Men det vil også være misvisende.

Alt dette er imidlertid en avsporing. Venstresida bør ikke bruke tid på å krangle om statistikken kortsiktig viser litt opp eller litt ned for ulikheten etter akkurat 2005. Vi skal holde fokus på samfunnsutviklinga. Den viser utvetydig kraftig økende ulikhet gjennom tre tiår.

Forskjellen mellom de rikeste og folk flest er, ifølge Statistisk sentralbyrå, nå større enn den har vært siden 1930-tallet. Maktutjevninga fra etterkrigstida er utradert. Mens de rikeste 0,01 prosentene i Norge på 1980-tallet tjente 26 gjennomsnittsinntekter i året, tjente de 178 gjennomsnittsinntekter på 2000-tallet. Mens de ti prosent rikeste i 1984 kontrollerte 49 prosent av all ”brutto finansformue” (bankinnskudd, aksjer), hadde de i 2010 kontroll over 70 prosent. Dette er virkeligheten. Hvorfor skal Karin Andersen forsøke å skjønnmale denne utviklinga ved hjelp av håndplukket statistikk?

Mener Ap og SV virkelig at «nu går alt så meget bedre»? Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne har det vært en dobling, samtidig som vi har fått over 6000 flere fattige barn.

De økende klasseskillene er et av de klareste uttrykkene for at flertallet ikke får den politikken de ønsker. Derfor er dette et demokratisk problem. Økt rikdom hos overklassen er også i seg selv en trussel mot folkestyret. Det betyr at de får større makt over mennesker og ressurser. Beslutninger i private selskaper og store banker kan ha avgjørende konsekvenser for fellesskapet.

Det som trengs er en kraftfull snuoperasjon. Vi har flertallet i ryggen. Hele sju av ti mener det er en hovedoppgave for myndighetene å redusere forskjellene. Likevel øker de, tiår for tiår.

Venstresidas største utfordring er å utforme en demokratisk forankret politikk som endrer maktforholdene. Det betyr at vi må bekjempe den økonomiske maktkonsentrasjonen hos en stadig mektigere overklasse. I denne kampen for økt demokrati og rettferdighet ligger venstresidas eksistensberettigelse.

Det er mye å ta tak i. Ifølge professor i skatterett Ole Gjems-Onstad er ”Norge egentlig et realt skatteparadis hvor de rikeste slipper alt for lett”. Dette må vi gjøre slutt på.

Vi trenger en rettferdighetsreform av skattesystemet. Rødt krever lik beskatning av kapitalinntekt og lønnsinntekt. Vi må innføre toppskatt og trygdeavgift for utbytteinntekt, som det er for arbeidsinntekt. I dag skattes inntekt fra andres arbeid lavere enn inntekt fra eget arbeid. Hvorfor mener regjeringspartiene det er rettferdig? Og er det logisk at personer med en milliard i formue ikke skal betale høyere sats i formueskatt enn de som har en million? Det er på høy tid å gjøre formueskatten progressiv.

Så er det Jens Stoltenbergs skjermingsfradrag. Denne skjerminga av aksjonærene betyr at de kan ta ut skattefrie aksjeutbytter, tross utbytteskatten. Fradraget varierer med rentenivået. Hvis det er fire prosent og investoren har en milliard i investering, kan han hente en årsinntekt på 40 millioner helt skattefritt. Rødt vil avskaffe Jens Stoltenbergs skjermingsfradrag. Hva sier regjeringspartiene?

En offensiv for økt utjevning vil ha samfunnsvitenskapen i ryggen. Tiårs internasjonal, samfunnsmedisinsk forskning på klasseforskjeller, oppsummert i boka The Spirit Level, viser at det avgjørende for et samfunns kvalitet ikke er rikdom i seg selv, men fordeling (dette gjelder for industrialiserte land med et visst velstandsnivå). I land med stor ulikhet er det høyere spedbarnsdødelighet, lavere levealder, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet. Derfor er det alvorlig at Dugnads-Norge har blitt Forskjells-Norge.

Like fullt: Da NRK spurte Sigbjørn Johnsen hva han synes om at de aller rikeste har rykket fra så kraftig, var svaret: ”Det viser at det går godt i næringslivet, og det er bra for Norge”. Dette stemmer ikke helt. Årsaken til at ulikhetseksplosjonen er ikke minst at kapitalinntektens andel har vokst på bekostning av lønnsandelen. Et mer presist svar ville vært: ”Det viser at det går bra for kapitaleierne på bekostning av de ansatte. Og det er bra for Norge”.

En offensiv mot økende ulikhet kan ikke bare fokusere på skatt, men også på lønn. Det er meningsløst at en bedriftsleder skal tjene 20 ganger mer enn en sykepleier. På sikt ønsker Rødt at samfunnet innfører et inntektstak, en makslønn, på for eksempel 1,5 millioner kroner. Også Fagforbundet, Kåre Willoch og Olav Thon har tatt til orde for makslønn. Vi mener dette er helt i tråd med verdier som rettferdighet, demokrati og maktspredning.

Hvis Arbeiderpartiet synes det blir for radikalt, kan de da i det minste bli med på å sette et inntektstak for sine egne toppfolk? Kan vi få satt en grense for lønnsfesten til lederne i statseide selskap og foretak? Med Rødt på stortinget kan jeg love at forslaget blir fremmet. Så får vi se hvem som har politisk vilje til å gjøre noe med de økende klasseskillene.

På trykk i Klassekampen 16.11.2012.

1 kommentar:

  1. Jeg lurer veldig på en ting, håper at noen kan svare meg på dette!

    Spørsmålet er: Om man innførte Rødts forslag om tak på lederlønninger på 1,5 millioner: Hva ville det helt konkret utgjøre i frigitte midler? Altså: Hvor mye penger ville offentlige og private virksomheter og selskaper spare på dette, og eventuelt kunne bruke på andre ting?

    Når er jo de økonomiske problemene til SAS (igjen) et tema, de mangler en del ressurser for å få ting til å gå rundt (etter som jeg har forstått det gjennom medieomtalen). Hva, i kroner og øre, ville det hatt å si for SAS om de innførte et makstak for alt av lønninger i selskapet på 1,5 mill?

    Håper som sagt veldig at det finnes noen der ute som har sett på disse tallene! Det er generelt et herk å lete frem tall, blir helt kokko av det ...

    SvarSlett