tirsdag 30. oktober 2012

Markering for barn i norske asylmottak

Jeg er ofte stolt over å være norsk. 

Når lokalsamfunn slutter ring om folk som trenger beskyttelse. Når vi svarer på terror med samhold. Men når jeg er minst stolt over Norge, når vi opplever Norge på sitt mest smålige og minst medmenneskelige – det er i behandlinga av mindreårige asylsøkere.

De er den mest sårbare gruppa med barn i landet, men vises ubarmhjertighet. De lever i visshet om at deres verste frykt vil bli virkelighet når de sendes hjem. I ventetida her blir de enda sykere.

Ifølge Redd Barna er ordninga «det klareste bruddet på FNs Barnekonvensjon begått av en norsk regjering.» Ifølge Norsk Barnelegeforening er det store helsemessige plager knytta til å leve med kronisk stress. Barna som lever på et slikt vedtak teller ned til 18-årsdagen som en dommedag.

Denne politikken fører til at vi forlenger smerten for barna og tar fra dem framtidshåpet. Denne politikken må ta slutt.

Norsk asylpolitikk rammer ikke bare enslige mindreårige asylsøkere. For to år siden var det Andrej som fikk kjenne norsk asylpoltikk på kroppen. Andrej var fem år på det tidspunktet. Han hadde levd i Vadsø i tre år og to måneder. Han kjente bare Vadsø som sitt hjem, og det var der han hadde alle vennene sine.

Klokken 04.00 en natt banka politiet på døra. Andrej ble senere samme dag satt på et fly med faren sin. Femåringen trodde flyturen skulle ta ham og faren på ferie. I stedet ble de sendt ut av landet for godt, sammen med 20 andre kosovoserbiske asylsøkere, i en nøye planlagt politiaksjon.

Statsministeren stilte seg bak tvangsutsendelsen, som han stiller seg bak behandlinga av enslige mindreårige asylsøkere. Det virker som Ap tror velgerne vil strømme tilbake hvis de bare fører en streng nok politikk. Dette er ikke bare en kynisk strategi. Det er høyst tvilsomt om den vil lykkes.

For hvert skritt regjeringa nærmer seg Frp, tar Frp et ytterligere skritt til høyre. Når regjeringa tvangsutsender 70 kosovoserbere, og de som unnslipper aksjonen søker kirkeasyl, foreslår Frp at politiet skal hente dem ut av kirkene med makt. Slik flyttes asyldebatten inn på Frps banehalvdel.

Asylinstituttets troverdighet i opinionen er et politisk spørsmål. Hvis myndighetspersoner og politikerne stadig framstiller asylsøkere som svindlere og lykkejegere, mister asylinstituttet troverdighet. Dagens praksis er blitt så brutal at lokalsamfunn landet rundt tyr til sivil ulydighet for å hindre tvangsutsendelser.

Det er ikke disse handlingene som truer asylinstituttet. Disse handlingene styrker opinionen for en human og rettferdig asylpolitikk. Det som truer asylinstituttet er den politiske konkurransen om å føre en strengest mulig asylpolitikk.

Asylinstituttet ble aldri etablert for å legitimere en inhuman asylpolitikk. Det ble etablert for å gi mennesker som Yalda, Nathan og de 450 andre barna et vern.

Vi må få slutt på den meningsløse praksisen med «tidsbegrenset midlertidig opphold». En slik politikk kunne vi kanskje forventa oss fra en Frp-regjering, men det hører ingensteds hjemme at den skal føres av en rødgrønn regjering. Barn uten omsorgspersoner i hjemlandet skal få beskyttelse i Norge!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar