onsdag 31. oktober 2012

De rikes paradis


Overklassen i Norge er på offensiven mot demokratiet.
 
«We all know, in our hearts, that as long as there is deep poverty living systematically side by side with great riches, we all remain the poorer for it.» Man skulle kanskje tro sitatet stammer fra en sosialist, men ordene ble uttalt av de konservatives David Cameron rett før han ble valgt til Storbritannias statsminister. I samme tale henviste han til boka «The Spirit Level», der det argumenteres for omfordeling og bekjempelse av klasseskiller.
   
I Norge har etter hvert samtlige partier trykket kampen mot forskjellene til sitt bryst. Selv Frp og Høyre sier nå at de ønsker mindre forskjeller mellom folk. Det behøver imidlertid ikke være et godt tegn at et politisk stridsspørsmål blir gjenstand for samstemte festtaler. Bare spør miljøbevegelsen. Jo mer enige politikerne er om å bekjempe klimakrisa, desto mer olje går de inn for å pumpe opp.
   
Hva sier de harde fakta om Forskjells-Norge? Inntektsandelen til Norges rikeste er mer enn doblet siden 1990. Forskjellen mellom den rikeste prosenten og gjennomsnittet har økt mye kraftigere i Norge enn i Storbritannia og USA. Vi må tilbake til de harde 30-åra, for å finne så mye rikdom konsentrert i én prosent av befolkninga.
   
Mens de superrike, de 400 personene som utgjør den øverste 0,01 prosent, gjennom 1980-tallet tjente 26 gjennomsnittsinntekter i året, tjente de gjennom 2000-tallet 178 gjennomsnittsinntekter i året. De ti prosent rikeste kontrollerte i 1984 49 prosent av all
«brutto finansformue» (bankinnskudd, aksjer). I 2008 hadde de kontroll over 70 prosent.
   
Det siste tiåret er antallet milliardærer i Norge firedoblet. Bare under de rødgrønne har det vært en dobling, samtidig som vi har fått over 6000 flere fattige barn. Dette har skjedd til tross for at et stort flertall mener det er en hovedoppgave for myndighetene å minske de økonomiske forskjellene.
   
Tallene uttrykker et økonomisk maktforhold, og dermed også et politisk maktforhold som viser at overklassen er på offensiven mot demokratiet. Det er avgjørende at vi snur denne utviklinga.
   
Hvilke grep må vi ta? Vi må gjøre slutt på at Norge er et skatteparadis for de rikeste, slik professor i skatterett Ole Gjems-Onstad, har påpekt. Det såkalte skjermingsfradraget innebærer at man kan ta ut fire prosent av det man har investert i et aksjeselskap hvert år skattefritt. Hvis du investerer 1 milliard kroner, kan du skattefritt ta ut 40 millioner kroner.

Vi må innføre reell beskatning av aksjeutbytter ved å avskaffe skjermingsfradraget. I tillegg må vi innføre toppskatt og trygdeavgift for utbytteinntekt, slik som for arbeidsinntekt.
Vi må gjeninnføre «kakseskatten», som betyr 12,5 % ekstra arbeidsgiveravgift på lønninger over 16 G. Vi må få en mer progressiv formueskatt, ved å øke satsene for store formuer.
   
Samtidig må vi ta grep som løfter dem som har minst. Andelen fattige i Norge har nesten ikke rikket seg de siste ti årene, til tross for sammenhengende politisk «kamp mot fattigdom». Men det har sammensetninga. Økt innvandring og kutt i barnetrygden sørger for det. Barnetrygden må justeres i takt med lønnsveksten, kontantstøtten må fjernes og vi må innføre gratis kjernetid i barnehagen. Alt dette er tiltak som kan gjennomføres på kort sikt.
   
Siden de rødgrønne vant valget i 2005 har de 400 rikeste mer enn doblet sine samlede verdier. Hvis noen etterspør inndekning for velferdsreformene, kan de lese Kapitals oversikt over landets rikeste. Der fins pengene.

Publisert i Klassekampen 31.10.2012.

1 kommentar: