torsdag 20. september 2012

Krigsnasjonen Norge

Krigens forkjempere må ta ansvar for krigens konsekvenser.
 
Søndag gikk Nato-fly til angrep på det alliansen sa var rundt 45 opprørere i Laghman-provinsen. Ifølge Nato hadde opprørerne «med sikkerhet fiendtlige hensikter». Det viste seg at de som ble angrepet var en gruppe sivile kvinner.
   
Hendelsen er betegnende. Krigen har først og fremst ført til at veldig mange afghanere har mistet livet. Et forsiktig anslag er 20.000 drepte sivile. Fremst blant krigens forkjempere finner vi Arbeiderpartiet. Stoltenberg og Støre har i 11 lange år støttet krigen. Like lenge har Rødt advart mot dens konsekvenser og reist kravet om å hente soldatene hjem. Jeg lurer på om Jonas Gahr Støre fortsatt mener at dette er en riktig og viktig krig.
   
Tallenes tale er klar. Sivilbefolkningas sikkerhet er forverret, og narkotikaproduksjonen rekordhøy. 70 % er kronisk feilernært. Ett av fire afghanske barn fyller aldri fem år. Under hver fjerde afghaner har tilgang på rent vann.

Over 600.000 mennesker er internt fordrevet. Mange av dem har flyktet to og tre ganger. 180.000 ble tvunget på flukt bare i fjor. Det er femte året på rad at antall internt fordrevne øker.

Regjeringa har et politisk ansvar for å snakke sant om krigen Norge deltar i. Det ansvaret har de sviktet. Nullpunktet var Stoltenbergs tale hos de norske styrkene 17. mai 2010, da han sa at norske soldater i Afghanistan trygger de verdiene vi feirer på nasjonaldagen. Han leste opp Nordahl Griegs dikt «17. mai 1940». Motstandsmannens ord fra okkupasjonsmaktens munn.

Krigen, konsekvent omtalt av regjeringa som engasjementet, deltakelsen, bidraget og innsatsen, har blitt framstilt som en slags humanitær hjelpeaksjon. Soldatene var i Afghanistan for å bore brønner, skape demokrati og frigjøre kvinnene. Når det viste seg at disse målene ikke ble nådd, endret de argumentasjonen. Vi skulle skape sikkerhet og stabilitet i Afghanistan for å skape sikkerhet her hjemme.

Jeg tror mange etter hvert har sett at krigen ikke har noe med afghanerne å gjøre. Norge er i krig fordi USA og Nato har bedt oss om det. Soldatene sendes dit fordi regjeringa ønsker å ivareta Norges forhold til USA og Nato. Da Senterpartiets Trygve Magnus Slagsvold Vedum påpekte dette sommeren 2010, ble han nedsablet av Ap. Er responsen en annen nå som Obama har gått inn for å hente soldatene hjem?
   
Til forskjell fra Irak-krigen har Afghanistan-krigen blitt framstilt som den gode krigen: Den har et solid folkerettslig mandat. FN og den afghanske regjeringa har bedt Norge om å være der.
   
FN og Sikkerhetsrådet ga imidlertid aldri noen godkjenning til USAs angrep på Afghanistan. Etter å ha fjernet det sittende regimet med militær makt, fikk USA på plass et lojalt regime. Det var dette regimet som inviterte Nato-styrkene til landet. Ser Støre i ettertid forskjell på at en regjering som blir angrepet ber om assistanse, og at en regjering som er brakt til makten av en okkupantmakt ber okkupantmakten om hjelp?
   
Regjeringa har hele veien avvist Rødts krav om uttrekking. Vi fikk høre at Norge ikke kunne trekke seg ut før sikkerhetssituasjonen var «god nok». Nå forlater vi et land i krig. Fra 2014 skal Norge årlig bruke 150 millioner kroner på de afghanske sikkerhetsstyrkene. Vi bør droppe rustinga av partene i det som kan bli en framtidig borgerkrig, og heller kanalisere midlene direkte til humanitære og sivile prosjekter som afghanerne selv rår over.
   
Det vil være første steg vekk fra den kursen vi har fulgt de siste elleve årene, der Norge i stadig større grad blir en krigsnasjon.

Publisert i Klassekampen 20.09.2012.

1 kommentar:

  1. Hei Bjørnar moxnes, du er jo en mann som er kjapp i oppfattelsen, så jeg formulerer min kommentar i korthet. Jeg reagerer på at du kaller Norge for en krigsnasjon, mens det du referer til egentlig den norske stats krigføring. Dette liketstegnet mellom stat og nasjon mener jeg er svært uheldig og feilaktig. Hva staten gjør er jo ikke ensbetydende med hva nasjonen idetifiserer seg med. Hadde det ikke vært bedre å si at vi ser en stadig større divergens mellom det fredsfokuset som tradisjonelt har hatt betydelig gjennomslag i den norske nasjon (tenk unionsoppløsningen, nøytralitetslinjen under 1. verdenskrig og frem til april 1940, fraværet av militære under 17. nasjonaldagen, osv.) og den krigerske rettning staten har utviklet seg?

    Eller for å si det enkelt; at vi nå er en fredsnasjon med en krigersk statmakt?

    SvarSlett