tirsdag 27. desember 2011

Makt til salgs

Forrige uke ble det kjent at Aps Rune Gerhardsen skal drive lobbyvirksomhet for hemmelige oppdragsgivere. Tilfellet Gerhardsen er interessant fordi det representerer en ny trend blant norske toppolitikere: Den ene dagen er de folkets ledere, den neste dagen dukker de opp som pengemaktas tjenere. Demokratiet sitter igjen med svarteper.

Skiftet er tydelig i historisk perspektiv. I etterkrigstida var det et mindretall av politikerne som fant seg et annet yrke enn det de opprinnelig kom fra, når de forlot politikken. For dem som skiftet beite var tendensen at de gikk over til lederstillinger innen det offentlige. Datidas politikerelite vekslet i liten grad inn sin politiske kapital i ledende stillinger i næringslivet. Enten ble de ved sin lest, eller de fortsatte å tjene fellesskapet fra øvre posisjoner i statsforvaltninga.

Dagens politikere er av et annet kaliber. Det store flertallet av dem som nå forlater politikereliten, kommer seg høyt opp i yrkeshierarkiet. En av fire går til samfunnets øverste 5 Percent Community når de trer ut av politikken. De ender opp som ambassadører, generalsekretærer, toppadvokater og direktører i store selskaper. Flere blir også rådgivere og konsulenter, og kvalifiserer til en plass i eliten ved at de oppnår en samlet inntekt på over en million kroner (kilde: Moxnes 2010: Med makt i bagasjen. En analyse av politikerelitens yrkesmobilitet. Universitetet i Oslo).

Over 40 % av politikerne havner i øvre middelklasse, der 20 % av befolkninga befinner seg. De går til yrker innen statsforvaltninga som seksjonssjefer og seniorrådgivere, og yrker innen det private som viseadministrerende direktører. Mange gjør som Rune Gerhardsen og får seg jobb i den voksende kommunikasjonsbransjen.

To av tre går altså til elite- og øvre middelklasseposisjoner. Omkring halve befolkninga innehar yrkesposisjoner i arbeiderklassen eller står utenfor arbeidslivet. Færre enn hver tiende politiker ender opp her.

Spørsmålet er hvorfor stadig flere velger å – eller kan – veksle inn sin politiske kapital i godt betalte stillinger i næringsliv og kommunikasjonsbransje. Makt- og demokratiutredninga gir oss en pekepinn: Maktutredningas best dokumenterte diagnose kan sammenfattes som politikkens retrett. Dette innebærer en dramatisk omkastning av maktforhold over et par tiår, der folkevalgte kanaler er krympet og der det politiske systemet har mistet eller frasagt seg beslutningsmakt.

De siste tiårene har privatisering av statseiendom skutt fart, offentlig virksomhet er markedsrettet, statlige tiltak har blitt fristilt, og målstyring er innført i offentlig sektor. Storselskapene har økt sin makt, mens statens styringsmuligheter er svekket i takt med dereguleringa av internasjonale kapitalbevegelser. Under nyliberalismen har staten blitt junior partner to business.

I striden mellom det politiske feltet og den privatøkonomiske makta er førstnevnte presset ettertrykkelig på defensiven, også i kampen om hegemoni. Overgang til næringsliv og kommunikasjonsbransjen framstår som mer attraktivt. Her spiller også økonomiske incentiver en rolle. Selv om toppolitikerne slett ikke lider noen nød, er det et stykke opp til lederlønningene i PR og næringsliv.

I sum blir det et større tilbud av politikere i dette markedet, men skal det virkelig bli fart på overgangene må også etterspørselen være høy: Analyser av lobbyisme viser at næringslivets innsats for å påvirke beslutningstakerne aldri har vært mer omfattende enn den er i dag, og at den har økt betydelig i omfang sammenliknet med 1970-tallet.

Normene blant politikerne har også endret seg. Det er skapt mobilitetsbaner mellom politikk og næringsliv som før var nærmest utenkelige. Hvis man tilhørte det politiske feltet og arbeiderbevegelsen, skulle man ikke selge seg til ”den andre siden”. Hadde Einar Gerhardsen endt opp som lobbyist, ville det blitt et leven uten like. Når sønnen hans stiller seg til disposisjon for høystbydende skaper det knapt reaksjoner i det politiske feltet.

Man kan spørre seg om dette er et problem. ”Jeg skal ikke selge nettverk, men kunnskap om politiske prosesser. Det står i lærebøkene i statsvitenskap, den er tilgjengelig for alle”, ifølge Gerhardsen (KK 21.12).

I samme intervju sier han at ”Jeg vil jo gjette på at det vil dukke opp interessenter fra både organisasjonslivet og det private næringslivet, når det blir kjent hva jeg kan tilby innen generell myndighetskontakt og kunnskap om hvordan man kan tilnærme seg ulike beslutningstakere.” Det ene av disse utsagnene kan ikke være riktig hvis det andre er det, og omvendt. Det er ikke lett å være salgsmann og samtidig snakke ned det man selger.

Den økende personellflyten fra politikk til næringsliv kan på lengre sikt undergrave politikernes tillitsbaserte makt. Én ting er at folk gjør karriere i politikken. En annen sak er at stadig flere bruker politikken som et springbrett til attraktive jobber høyt oppe i den kommersielle sektoren. De selger sin politiske kapital til høystbydende, og flere ender opp i posisjoner der de fremmer andre samfunnsinteresser enn de gjorde tidligere. Det må være lov å skifte standpunkt, men overgangene styrker mistanken om at aktøren primært har egen vinning som formål for sitt virke – kanskje også som politiker.

Når politikken ikke er avslutninga på en karriere men begynnelsen på den, oppstår nye motivasjoner og lojaliteter. Tilbudene om framtidige oppdrag kommer alt mens politikerne sitter i sine tillitsverv, og når de har flere tiårs yrkesliv foran seg, er det naivt å tro at de ikke lar seg påvirke av hva som tjener framtidig karriere. Når politikere posisjonerer seg for senere karrierer, kan lojaliteten deres skifte allerede mens de sitter i sine tillitsverv.

Allmenn stemmerett og folkevalgte organer er ment å balansere pengemaktas innflytelse over samfunnet. Stemmeseddelens makt skal være en tung motvekt til pengeseddelens makt, men folkestyret svekkes når dets ledere er til salgs. For arbeiderbevegelsen må det være spesielt ille at så mange av dem det gjelder nettopp kommer fra Rune Gerhardsens parti.

Publisert i Klassekampen 27.12.11

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar