Etterlønn for politikerne

Innlegg i Oslo bystyre 15.05.2013:

«Da er vi tilbake etter to uker i Thailand. Nydelig med sol og varme!! Dette gav mersmak! Deilig å bli arbeidsledig (smilefjes)».

Sitatet er signert arbeidsledige Sylvi Listhaug, 26. november 2011. Samtidig mottok hun en etterlønn på mer enn 80 000 kroner i måneden fra Oslo kommune.

Det viste seg at Rune Gerhardsen også nøt godt av samme luksuriøse etterlønnsordning. «Jeg nyter livet nå i store åndedrag», som han sa. Det ble ståhei i mediene. Ordføreren rykket ut: «Regelverket er ment å være et sikkerhetsnett og ikke en hengekøye. Hvis du kunne fått en inntekt, og selv velger å utsette det, er det å misbruke regelverket,» sier han til VG.

Klar tale fra Fabian Stang. Halvannet år etter har vi fasiten: Med unntak av Rødt går samtlige partier, ordførerens Høyre inkludert, inn for å videreføre etterlønnsordninga. Det betyr at politikere som nærmere et år i forveien har frasagt seg gjenvalg til bystyret, kan få betalt tre måneders ferie når de går av.

Hvilke andre grupper har slike særordninger? Vi kan i alle fall fastslå at Oslos politikere er rause med seg selv. Det er da også lett når det er andres penger man bruker. Med mindre noen i denne salen mener at det vi driver med her på Rådhuset er verdiskapning.

Ordfører, politikere trenger økonomisk sikkerhet, akkurat som alle andre. En byråd kan måtte gå på dagen. En komitéleder kan tilhøre et parti som taper valget, og dermed måtte finne seg en annen jobb. Derfor foreslår vi at «Byrådets medlemmer, ordfører, varaordfører, ledere/nestledere i bystyrekomiteene som må fratre i løpet av eller ved utløpet av valgperioden kan gis godtgjøring for inntil tre måneder.»

Det vi derimot ikke kan gå med på, er at heltidspolitikere skal bevilge seg bedre ordninger enn folk flest. Derfor støtter vi ikke – som de andre partiene i bystyret – at heltidspolitikere skal kunne få etterlønn i opptil tre måneder når de har sagt nei til gjenvalg.

Vi er enige med kommuneadvokaten, som uttaler: «Etter dette er det samlet sett mye som taler for at reglementet ikke gir rett til etterlønn for politikere som selv har besluttet ikke å stille til gjenvalg.»

Dette er sunn fornuft. Vi kjøper ikke flertallspartienes argument. De sier det er nødvendig at heltidspolitikere yter full arbeidsinnsats inntil et nytt bystyre er konstituert. De skal slippe å bruke arbeidsdagen til å søke på nye jobber.

Det er nok mange som kunne tenke seg å få betalt for å være jobbsøkende, at din tidligere arbeidsgiveren lønner deg i tre måneder mens du surfer stillingsannonsene på finn.no og rusla går jobbintervjuer. Men for folk flest er det jo ikke slik. Folk flest må jo pløye gjennom stillingsannonsene på fritida, og jobbintervjuene må gjøres unna på fridager eller etter at man har slutta i gamlejobben.

Rødt kan ikke se hva hvorfor heltidspolitikere skal ha luksuriøse særordninger der man bevilge seg opp mot 250.000 skattekroner i bytte mot å ikke gjøre noen verdens ting.

Ordfører, Oslos politikere burde stille seg spørsmålet: Bør bukken passe havresekken? Deretter bør alle ta seg en lang og grundig kikk i speilet.

En vinnersak

Rødt inviterer til pensjonsallianse for mer rettferdig pensjon.
   
LO-kongressen forrige uke var kun 30 stemmer unna å gå til full krig mot pensjonsreformen, bare fire måneder før valget. Det vitner om en frustrasjon de rødgrønne må komme i møte. Alt annet er å dekke bordet for Erna.

Det handler om tidligpensjon. To år etter innføringa av pensjonsreformen varsler tillitsvalgte i lavtlønnsyrker om utslitte kollegaer som har tjent så lite at de ikke får lov til å gå av ved 62 år. Har du AFP må du ha tjent 317.000 i 40 år for å kunne gå av. Uten AFP er kravet 394.000. Deltidsarbeidende rammes særlig hardt, og blant dem er et flertall kvinner. De presses til å jobbe til de har tjent opp akkurat nok. Så blir de minstepensjonister. 
   
Har du derimot arbeid som ikke sliter på kroppen og helse til å stå i jobb til fylte 70 år, får du høyere pensjon og AFP som et gullkantet tillegg. Dette er akkurat like urettferdig som det høres ut som.
   
Det er ikke uten grunn at LOs tillitsvalgte og medlemmer oppgir pensjon som en av fagbevegelsens aller viktigste saker. Så stemte også over 40 % av delegatene på kongressen for å endre AFP-ordninga radikalt, slik at alle har rett til å gå av ved 62 år uten avkorting, og med fortsatt opptjening i folketrygda til fylte 67 år. Det sto som nevnt om 30 stemmer.
   
En slik modell ville ivaretatt sliterne – og brutt med en pensjonsreform som forsterker klasseskillene inn i pensjonstilværelsen. Mange fryktet nok en usosial reform allerede i 2005, da LO-kongressen vedtok: «Det er urimelig om økt levealder blant høylønte skal medføre endringer som mest berører grupper med tungt arbeid og kanskje lavere lønn.[…] LO godtar ikke en ensidig og automatisk levealdersjustering»

Dette betyr at LO er mot innstramningene som deretter ble innført. Innstramningene finansierer pengesløsinga som ligger i pensjonsreformens gavepakke til dem som har jobb som hobby: De få som står i arbeid til de runder 70 år, kan få over 100 prosent av tidligere inntekt i pensjon.

Jeg har ennå ikke møtt én tillitsvalgt som syns dette er rettferdig. Urettferdighet satt i system, er snarere omkvedet. Det er tungt å se arbeidskollegaer som har stått på gjennom et langt yrkesliv, presse seg til å jobbe enda lenger.

Kravet som derimot fikk flertall handler om et overgangstillegg, som bare gjør det lettere å gå av ved 62 de nærmeste årene. Det er ikke nok. Sliterne blir akkurat like fattige som pensjonister, ja fattigere enn i dag, fordi minstepensjonen skal nedjusteres år for år. Ikke rart kravet kun ble vedtatt med et nødskrik.

Partiene på venstresida er nødt til å komme mindretallet i møte. Kun halvhjertet støtte fra LOs fotsoldater gir borgerlig valgseier. Rødt inviterer derfor de rødgrønne til en pensjonsallianse for mer rettferdig pensjon. La oss love følgende: Har partiene flertall etter valget forblir minstepensjonen minst på dagens nivå, og minst like mange får rett til å gå av ved 62 år som i den gamle AFP-ordningen.

I praksis betyr det et varig tillegg til ansatte i private AFP-bedrifter, som sikrer mulighet til å gå av ved 62 år dersom de trenger det. I tillegg betyr det at minstepensjonen beholdes minst på dagens nivå (rett under 2G).

Jens, Audun og Liv-Signe: Dere trodde kanskje den nye tidligpensjonen var rettferdig da den ble innført. Nå har virkelighetens lytteposter på LO-kongressen fortalt oss noe annet. Derfor inviterer Rødt til dugnad for å rydde opp i det verste. Det handler om rettferdighet, og om å hindre borgerlig regjering. Det handler om å ha en vinnersak. Er dere med?

Publisert i Klassekampen 13.05.2013.

Norge trenger ikke F-35

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortsetter kampanjen for Lockheed Martins angrepsfly F-35 (Dagbladet 30.april). Påstanden er at Norge trenger F-35 for å forsvare vår suverenitet og vårt territorium. Dessverre har forsvarsministeren et samlet Storting bak seg. Det gjør det vanskelig å reise den viktige debatten om F-35 og Norges sikkerhetsbehov, som Dagbladet etterlyser.

Rødt har lenge påpekt at et kampflykjøp svekker forsvarsevnen vår. De enorme kostnadene bidrar til en ytterligere nedbygging av invasjonsforsvaret, noe som særlig merkes i Hæren, og som Befalets Fellesorganisasjon er bekymret for. Pensjonert flaggkommandør Jacob Børresen har også kommet med samme type innvendinger. I tillegg skaper Strøm-Erichsen et uriktig inntrykk av at flyene kan slå tilbake et luftangrep mot Norge. Det Norge derimot trenger av fly er til rekognosering og avskjæringsoppdrag.

Det er lite troverdig når Strøm-Erichsen avfeier Dagbladets innvendinger om at Norge er i ferd med å anskaffe et bombefly som er tilpasset USAs internasjonale krigsoperasjoner. De nåværende F-16-flyene har de siste 15 årene vært sentrale for Norges deltakelse i utenlandsoppdrag, fra Kosovo til Afghanistan og Libya. F-35 er enda mer skreddersydd for slike oppdrag. Samtidig binder de Norge enda tettere til USAs militærindustri, og skyver oss enda høyere opp på lista over verdens fremste våpeneksportører.

Kjøpet av F-35 innskrenker også det økonomiske handlingsrommet på andre samfunnsområder. Gigantbeløpene som nå i ekspressfart bevilges til Lockheed Martin, kunne vært brukt til samfunnsnyttige formål som utbygging av vår egen infrastruktur og sikring av framtidig velferd.

I Brennpunkt-dokumentaren for kort tid siden kom det fram at flyet er kraftig forsinket og at det hersker stor tvil om flyets tekniske egenskaper, blant annet når det gjelder manøvrering. En rekke land har også redusert sine bestillinger, som kan føre til at prisen per fly vil gå enda mer opp. Kampflykjøpet kan bli norgeshistoriens største feilinvestering. Norge bør heller gjøre som Canada, og trykke inn pauseknappen for dette flykjøpet. Saken må stilles i bero inntil vi har fått en granskning av hele prosessen.

På trykk i Dagbladet 02.05.2013.

For eller mot, Navarsete?

Norske boligpriser øker mest i verden og er etter åtte år med rødgrønn regjering på et rekordhøyt nivå. Derfor er det hyggelig å lese at Liv Signe Navarsete i Klassekampen 26. april sier seg helt enig med Rødt i at det trengs kamp mot forskjells-Norge, og at boligpolitikken er en viktig del av dette.

Vi hører historier om bussjåfører som ikke har råd til å bo i byen de jobber i, butikkarbeidere som må dagpendle og kommuner som sliter med rekruttering av offentlig ansatte på grunn av de markedsdikterte boligprisene. Vanlige arbeidsfolk blir ofre for en markedstvang, samtidig som spekulanter tjener milliarder på boligmarkedet. Oslo kommune skal i år ta ut 379 millioner i utbytte fra byens kommunale leiligheter som har et vedlikeholdsetterslep på 1,4 milliarder.

Derfor er det ikke særlig betryggende eller imponerende at Navarsete hopper over de to siste ordene i «en sosial boligpolitikk for alle» når hun henviser til innlegget vårt, og glatt overser alle de konkrete forslagene Rødt har til en slik politikk.

Derfor spør vi om Navarsete vil støtte følgende forslag:

1) Et nytt boligtilbud, for kjøp og salg skjermet fra det kommersielle markedet, hvor boligprisene følger en gjennomsnittlig prisutvikling, ikke en markedsskapt gallopp.

2) Utbyttestopp på kommunale boliger.

For eller mot, Navarsete?

Profittfrie boliger vil bidra til at vanlige arbeidere også i framtida kan bli frie boligeiere i byene, og at det offentlige ikke profiterer på de aller svakeste sitt boligbehov. Det skulle da bare mangle?

Skrevet sammen med Fredrik V. Sand, boligpolitisk talsperson i Rødt.

På trykk i Klassekampen 02.05.2013.

Oljehungeren trumfer kunnskap om Barentshavet

Lofoten, Vesterålen og Senja må holdes oljefritt. Men det er ikke nok. To tredjedeler av kjente oljeressurser må bli der de er hvis vi ikke skal ha den minste sjanse til å nå målet om maksimalt to graders global temperaturstigning. Da kan vi ikke juble over ett område spart når oljeindustrien spiser 10 andre.

22. april kom nyheten om at Barentshavet Sørøst skal åpnes for olje og gassutvinning. Det er farlig for klimaet og kloden barna våre skal vokse opp på. Det har også dramatiske konsekvenser for livet i havet, og for fiskeartene vi spiser nå og skal leve av i framtida. Mørketid, drivis og kraftige vinterstormer øker faren for utslipp og gjør opprydding vanskelig eller umulig. Både klima- og forurensingsdirektoratet (KLIF) og direktoratet for naturforvaltning har advart. Det samme har arbeidsdepartementet, det er rett og slett for farlig å jobbe på boreriggene når redningshelikoptertjenesten er for langt unna.

Rødt mener vi må slutte å gi oljeindustrien nye områder. Vi må skru ned tempoet i oljeutvinninga, og heller skape nye jobber innenfor grønn og fornybar industri slik vi har foreslått i vår plan for en fornybar framtid. Vi må verne områdene rundt Jan Mayen og utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Men vi kan ikke leve med at noen seire og utsettelser gir oljeindustrien tilgang på andre enorme havområder og tilgang til å bore farlig nært land. Rødt mener man ikke kan inngå kompromisser som fører med seg store miljø- og klimaødeleggelser. Skitne oljekompromisser er skitne oljekompromisser uansett hvilket miljøparti som inngår dem i regjering.

Oljeindustrien selv og regjeringa med Borten Moe i spissen framstiller det som om norsk oljeutvinning er både ren og kunnskapsbasert. Det stemmer ikke. Leder i KLIF, Ellen Hambro har uttalt:– Olje- og energidepartements fremstilling ser ut som en form for skjønnmaling. Fagrapportenes beskrivelse av negative miljøkonsekvenser burde vært løftet bedre frem i OEDs sammendrag. Naturvernforbundet har vist at miljøetatenes råd blir avvist i 4 av 5 åpnede områder under den såkalt rødgrønne regjeringa. Konsekvensutredningene innebærer å late som at kunnskap betyr noe. Men det gjør den ikke. Oljehungeren overskygger kunnskap og oljelobbyen har for mye makt.

At områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja fortsatt ikke er konsekvensutredet er en seier for en bred og sterk folkebevegelse. Etter landsmøtet til Arbeiderpartiet er mange bekymret for framtida for disse områdene. Men klimagassutslippene er like skadelige uansett hvor oljen er hentet opp, og Rødt vil redusere de totale utslippene. Da trengs det også en sterk og bred mobilisering for oljefritt Barentshav. På Stortinget vil Rødt aldri selge Barentshavet i bytte mot oljefritt LoVeSe. Rødt er mot nye tildelinger til oljeindustrien, uansett hvor.

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt og Elin Volder Rutle, miljøpolitisk talskvinne i Rødt.

Publisert i Klassekampen 27.04.2013.

OL eller velferd?

Vurderer du å stemme ja til OL i Oslo, må du også være villig til å ta regninga. Er du forberedt på høyere kommunale avgifter, manglende vedlikehold og fortsatt stappfulle T-baner?

9. september blir det folkeavstemming om Oslo skal søke om vinter-OL i 2022. Jeg håper du stemmer nei til elitens OL. Det  vil bli så dyrt at du vil merke det på kvaliteten i resten av byen.

Det står ikke på pengene når byrådet i Oslo har bestemt seg for at byen skal arrangere vinter-OL i 2022. Første anslag tyder på at det vil koste rundt 23 000 mill. kr. Men det vil bli mye mer. OL på Lillehammer skulle koste 1800 mill. kr, men endte på 7400 mill. kr. London-OL ble fire ganger dyrere enn planlagt. Etter OL i Montreal i 1976 betalte innbyggerne ekstra skatt i 30 år.

Rødt er glad i idrett og folkefest, men regninga må stå i forhold til moroa. Byrådets vilje til å åpne lommeboka for OL står i grell kontrast til hvor vanskelig det er å få byrådet til å bruke mer penger på andre ting i Oslo. Flere sykehjemsplasser og nok ansatte i barnehagene, for eksempel. Da har de ikke råd. Derfor venter gamle og syke i kø og foreldre fortviler over kutt i barnehagene.  Men når det trengs 130 mill. kr. for å lage en OL-søknad, blir byens styrende politikere ivrige og leter fram pengene som ikke fantes. Kan de trylle? Nei, de synes bare OL er litt viktigere enn deg og meg.

Resultatet er at byrådet allerede er i ferd med å svi av millioner av kroner for å søke om vinter-OL. 85 millioner kroner går til konsulentfirmaer alene. Ikke nok med at konsulentbransjen skal få legge beslag på byens beste tomter i Barcode-blokkene sine, de får god hjelp fra kommunen til å holde driften i gang også.

Luksusfellen
Det er klart at Oslo trenger et infrastrukturløft. Men OL er en ekstremt dyr og dårlig måte å ruste opp byen på.

For det første er det en myte at OL-utgiftene i hovedsak vil gå til infrastruktur og anlegg. Den store utgiften er selve gjennomføringen: seremonier, konkurranser, administrasjon og sikkerhet. Det vil koste minst 12 000 mill. kr. Til sammenlikning vil kun 2 700 mill. kr. gå til å bygge idrettsanlegg. Planen er altså å svi av 12 000 mill for at det skal utløse investeringer i anlegg for 2700 mill. Dette er luksusfellen i OL-versjon.

For det andre er forslaget til anlegg og opprustning mer tilpasset en OL-søknad enn byens behov. Ta idrettsanlegg. Oslo Idrettskrets leverer hvert år inn en ønskeliste over anlegg det  trengs penger til. Den viser at byen har behov for veldig variert utbygging: næranlegg for lek og ballspill, haller på Lambertseter og Korsvoll, nytt svømme- og stupeanlegg, sandvolleyball på Kringsjå, kunstgress på Jordal, lokalanlegg for langrenn på Linderudkollen og Skullerudstua. Et vinter-OL vil skyve alle disse anleggene lenger ned på prioriteringslista. Hvordan kan det være bra for Oslo-idretten?

Kollektivtransport er et annet eksempel. OL-planen legger opp til 2000 mill. i oppgraderinger av t-banenettet, men det er vestkantens behov som skal bli hørt. Ruter anslår at Holmenkollbanen har 390 mill. kr. i etterslep på vedlikehold, mens Grorudbanen har 610 mill. kr. Likevel er det kun en linje som vil få drahjelp av OL-søknaden, utover generelle tiltak som styrker hele t-banensystemet: Holmenkollbanen. Her skal det rustes opp for omlag 500 mill. kr. Det viser hvem som vil nyte godt av OL-festen også etter lekene er over.

Rødt  vil heller ruste opp Oslo etter hele befolkningens behov for idrettsanlegg, byfornyelse og bedre kollektivtransport, uten å måtte tilpasse oss OL-kravene fra IOC.

Løfter ikke Groruddalen
Et vinter-OL er heller ikke hva Groruddalen trenger. Groruddalen trenger penger til gode barnehager, nok helsesøstre, opprusting av t-banelinjene  og mulighet til å holde ungdomsklubbene åpne. Alt dette vil det nødvendigvis bli mindre av når byrådet heller vil bruke pengene på en OL-fest for eliten.

Stormannsgalskapen har nådd Oslos politiske elite og deres venner i idrettsadelen. Da er veien kort til stormannsgale OL-planer.  Fordelen denne gang er at saken skal opp til folkeavstemming. Oslos befolkning får si sin mening 9. september, paralelt med Stortingsvalget. Da skal vi stoppe dem.

Publisert i Oslo By 25.04.2013.

Hva virker, Navarsete?

I Klassekampen 16. april skriver Liv Signe Navarsete om regjeringas boligmelding og en nasjonal strategi for boligsosialt arbeid. Navarsete skriver at det er lett å glemme dem som virkelig sliter når debatten raser om høye boligpriser og unge som ikke får kjøpt den første boligen sin. Dette er en kunstig motsetning. 

Gjennom en sosial boligpolitikk for alle kan vi både sørge for bedre og billigere boliger, på sikt gjøre færre avhengige av offentlige støtteordninger og at de som ønsker det skal være i stand til å kjøpe sin egen bolig.

Sentralt i Rødts forslag til en sosial boligpolitikk for alle står et nytt boligtilbud utenfor privatmarkedet. Rødt vil opprette et boligtilbud for kjøp og salg skjermet fra markedsskapt prisvekst eller prisfall. Det kan gjøres ved at boligbyggelag er distributør og kontrollerer omsetninga, mens kommunene stiller tomter til disposisjon. Slik kan man få en en leilighet med akseptabel standard, størrelse og pris, framfor å bli ofre for en markedstvang som presser vanlige lavtlønte arbeidere ut av byene.


Et nytt boligtilbud vil utfordre markedstankegangen innen boligpolitikk i Norge. Det trengs. Boligmarkedet skaper og forsterker økonomiske forskjeller. Den norske boligpolitikken har gått fra å skulle sikre folk flest rimelige boliger, til behovsprøvd hjelp til svakstilte. Resten av oss overlates til privatmarkedet og må klare oss selv. Hvor godt mange av boligtiltakene virker avgjøres av utviklingen i markedet. Når boligprisene øker, får de fleste virkemidlene lavere effekt. Alternativt må de justeres i tråd med prisutviklinga. Altså er dette en politikk som blir dårligere eller dyrere når den trengs som mest.

Som svar på dette holder det ikke at boligen må sees i sammenheng med andre velferdsområder, slik Navarsete etterlyser. Da den rødgrønne regjeringa presenterte sin boligmelding sa Navarsete at «staten skal legge til rette for at markedet kan fungere best mulig». Det vi heller trenger er en ny boligpolitikk, hvor boligsektoren igjenblir en del av velferdsstatens virkefelt. Utgangspunktet for velferdsstaten var at markedsløsninger fungerer dårlig i hverdagen til folk flest. Det gjelder også for bolig.

Derfor trengs det profittfrie boliger, skjermet fra det kommersielle markedet.  Private boligbyggere, meglerbransjen og spekulanter tjener store penger på vanlige arbeidsfolk som sliter med stadig høyere boligpriser og boutgifter, unge førstegangsetablerere og dem som sitter nederst ved bordet.

I dag foregår det også en storstilt hushaivirksomhet i offentlig regi. Både i Oslo og Bergen tas det godt betalt for kommunale boliger, hvor kommunen så tar ut utbytte, istedenfor å drive et tilfredsstillende vedlikehold.

Hvis kommunalminister Navarsete umiddelbart ønsker å gjennomføre effektive tiltak for dem som sliter, anbefaler Rødt at hun innfører utbyttestopp på kommunale boliger. I tillegg bør hun hindre markedsstyrt prissetting, siden det melker både den statlige bostøtta og husleia fra svakstilte. Til slutt kan hun sørge for at økt vedlikehold og bedre bomiljø prioriteres.

En sosial boligpolitikk for alle vil både løfte de svakstilte og gi noe tilbake til vanlige arbeidsfolk som i dag faller mellom sosialpolitikken for de svakeste og skattepolitikken som gir mest igjen til de med høyest boligformue. Dette vil være et viktig bidrag i kampen mot Forskjells-Norge.

Skrevet sammen med Fredrik V. Sand, boligpolitisk talsperson i Rødt.

På trykk i Klassekampen 24.04.2013.