tirsdag 28. juni 2016

Når dagpengene tar slutt

* Over 27 000 arbeidsledige står i fare for å miste dagpengene det neste året.
* Dette er mennesker som har bidratt og betalt skatt, men som nå sviktes.
* Hva gjør arbeidsminister Anniken Hauglie med saken?


Tenk deg at du er en av dem som har gjort alt det Norge har bedt deg om. Tatt en trygg fagutdanning. Blitt en del av det norske eksporteventyret. Slått rot på Sør-Vestlandet. Jobba masse, i blant mer enn du hadde lyst til. Jobba mens andre hadde fri, jobba mens andre sov, jobba mens andre feirer jul. Holdt hjulene i gang. Betalt skatten din. Sett ungene dine vokse opp, tenkt at «nå, endelig, begynner ting å falle på plass».

Så stuper oljeprisen. Du blir arbeidsledig, men du lar deg ikke knekke så lett. Det må da finnes andre jobber for en med erfaring og stå på-vilje. Men fullt så lett er det ikke. Det er tross alt dobbelt så mange arbeidsledige som det er ledige stillinger der ute. De jobbene du er kvalifisert for, er det få av. De andre vil ikke ha deg. Arbeidsgivere er redde for å ansette deg, i frykt for å miste deg tilbake til din gamle bransje så fort hjulene er i gang igjen.

Du innser at dette vil ta litt tid. Nå gjelder det å stå han av, så blir det bruk for meg når pilene snur. Dette blir tøft, men heldigvis er det hjelp å få, tenker du. En som har bidratt så mye inn i fellesskapet, kommer vel til å få hjelp av det samme fellesskapet? Vi lever tross alt i en velferdsstat. Gjør vi ikke?

Godt spørsmål. Norge er utvilsomt en velferdsstat for dem som tar utdanning, er i jobb eller har barn. Men er Norge en velferdsstat for dem som rammes av arbeidsledighet? Mulig vi en gang var det, men ikke nå lengre. Ikke for dem som blir gående lenge uten jobb grunnet arbeidsledighetskrisa.

Det handler om dagpenger. Dagpengene er sikkerhetsnettet som skal beskytte oss fra ruin om vi rammes av arbeidsledighet. Og ikke minst: beskytte alle de andre mot at arbeidsgivere kan bruke desperate arbeidsledige til å presse ned lønns- og arbeidsforhold. Dagpengene er en av bærebjelke som tryggheten og friheten vår hviler på.

Problemet er at man mister retten til dagpenger etter to år. Ideen som ligger bak er klar: Er du arbeidsledig lengre enn to år, er det din egen skyld. Da har du blitt for lat, og må piskes tilbake i jobb. Men er det så enkelt? 135 000 mennesker går uten jobb nå. Det er langt flere enn det er ledige stillinger. Å tro at mer pisk vil få alle i jobb er å benekte fakta. Det er som å leke stolleken og tro at det blir stoler til alle hvis alle bare løper fort nok.

VG fortalte tidligere i år om 38 år gamle Thomas. Etter høyere utdanning innen IT og elektro jobba han i 12 år i oljebransjen før han mista jobben. Han søkte over 1000 jobber, men ble ikke en gang innkalt til intervju. Til slutt hadde han hatt dagpenger i to år, og da stoppet utbetalingene. Men dukket det automatisk opp en jobb bare fordi dagpengene forsvant? Selvfølgelig ikke.

Det eneste nye var at Thomas og familien ble fattigere. Han fikk ikke en gang sosialhjelp, siden kona fortsatt var i jobb. Tilslutt var han så desperat at han sto fram i VG, og fikk heldigvis jobb i tide så huset ikke måtte selges.

Men Thomas er ikke den eneste. Nye tall fra Nav viser at over 27 000 mennesker mister dagpengene det kommende året hvis de ikke klarer å skaffe seg jobb. En del vil sikkert få seg jobb innen fristen. Men enda sikrere er det at veldig mange ikke vil klare det. Med mindre noe gjøres, vil vi få titusenvis av nye fattige familier det kommende året. Barn som gruer seg til skoleferien er over, siden de ikke har noen ferie å fortelle klassen om. Mødre med klump i magen. Fedre som skammer seg. Og ikke minst: Titusenvis desperate arbeidsledige som er klare til å underby de av oss som fortsatt har jobb. En oppskrift på å forsterke forskjells-Norge.

En sosial katastrofe er på vei. Og den er menneskeskapt. Dette skjer fordi partiene på høyresiden har svekket dagpenge-rettighetene våre hver gang de har hatt makt. Og de rødgrønne rettet ikke opp skadene da de hadde sjansen. Resultatet er at dagpengene gir langt mindre trygghet i dag enn sist det var arbeidsledighetskrise i Norge på 90-tallet.

Hva vil arbeidsminister Anniken Hauglie gjøre? Et mulig strakstiltak er å utvide dagpengeperioden til tre år. Helt fram til 2003 varte dagpengene i tre år. Det eneste som trengs, er at Anniken Hauglie svelger stoltheten og innrømmer at Høyre tok feil da de kuttet perioden ned til to år.

Nå høres det kanskje ut som om jeg gjerne vil at flere skal gå på dagpenger. Det er feil, vi må ha et system som får folk i jobb. Derfor er det helt rimelig at det stilles visse krav, for å sikre at ordningen ikke er en hvilepute. Dette er penger man får mens man søker nye jobber, og får man tilbud om jobb til anstendige vilkår skal man si ja. Men vi må også ha et system som tar vare på folk når det rett og slett er for få jobber. Vanlige folk skal ikke straffes for at regjeringa ikke klarer å få ned arbeidsledigheten. Det er dessverre det som er i ferd med å skje nå.

Publisert i VG 27.06.2016.

torsdag 17. september 2015

Sosialisme og demokrati

Jeg har fått en del spørsmål om Jens Ingvald Olsens uttalelser om Mao, blant annet i dagens Klassekampen. Der poengterer jeg at Olsen ikke uttaler seg på partiets vegne i dette spørsmålet, og at Rødts program er krystallklart på at vi står for en demokratisk sosialisme - som ikke akkurat kjennetegnet Kina under Mao. I programmet vårt skriver vi blant annet følgende om sosialisme og demokrati: 

Sosialistisk samfunnsstyring
I et sosialistisk samfunn må representative folkevalgte forsamlinger ha overordna kontroll med økonomien og statsapparatet. Samtidig må folk ta stadig mer direkte makt på arbeidsplasser og i lokalsamfunn, og blant annet gjennom bruk av ny teknologi få mulighet til å delta i de store avgjørelsene. Skal folk få reell makt, så må det etter Rødts syn satses mer på mindre samfunnsenheter og lokalsamfunn. Rødt mener at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende for et sosialistisk samfunn. Retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme. Alle må sikres mot overgrep fra staten, og en demokratisk, sosialistisk framtid er avhengig av at interessemotsetninger diskuteres åpent og at ulike politiske syn organiserer seg. Sosialisme forutsetter oppslutning fra folkeflertallet.

fredag 17. juli 2015

En gresk lærepenge

EU vant det første slaget mot Syriza. Hva kan den europeiske venstresida lære av det?

I januar vant Syriza valget i Hellas med løfter om å stanse EUs ødeleggende kuttpolitikk. Fem måneder seinere presses Tsipras til en avtale som gir mer kutt, massiv privatisering og nærmest setter landet under administrasjon. Avtalen løser ingen av Hellas’ grunnleggende problemer og vil ikke skape ny vekst, snarere tvert imot. Det betyr at striden på langt nær er over.

Det er historiske dimensjoner over de siste månedenes hendelser. For første gang har en europeisk regjering stått opp mot den vekstødeleggende kuttvangen til Tyskland. For første gang har en befolkning fått si sin mening. I Hellas ble befolkninga nærmest beleiret før folkeavstemninga. Alle dominerende medier sto på EUs side, ledende EU-politikere advarte om «Armageddon», og den Europeiske sentralbanken stengte ned bankene. Det greske folket lot seg likevel ikke presse i kne. At de våget å ta kampen mot Angela Merkels EU er en viktig seier som gir inspirasjon til kriserammede folk over hele Europa.

Om den seieren nå blir skuslet vekk, er ennå ikke avklart. Det som i hvert fall er klart, er at avtalen som parlamentet vedtok onsdag kveld, er ille. I stedet for bedre vilkår og restrukturering av gjelda, får Hellas en avtale som landets nylig avgåtte finansminister Yanis Varoufakis kaller «vilkårene for Hellas’ overgivelse».

Med stram økonomisk halslenke skal Hellas nå innføre en nyliberal politikk som folkeflertallet har stemt mot. Det blir i praksis Troikaen som styrer landet. Om det ikke var klart før, så bør det være tydelig nå: EU lider ikke av et demokratisk underskudd, men et udemokratisk overskudd.

Kretsen rundt Tsipras har et annet syn på EU enn det vi har. De synes å ha fulgt en strategi der de satset på at kreditorene ville komme dem i møte hvis de viste velvilje og ga gode argumenter for gjeldsslette og for Syrizas reformer av gresk økonomi.

Men Syrizas argumenter hadde ingen betydning. Med Varoufakis ord: «Very powerful figures look at you in the eye and say ‘You’re right in what you’re saying, but we’re going to crunch you anyway’ (…) You might as well have sung the Swedish national anthem», sier han om hvordan grekerne ble møtt av finansministrene i Eurogruppa.

Kreditorene var aldri interessert i reformforslagene Syriza-regjeringa la fram. Målet deres er å bruke Hellas for å statuere et eksempel: Enhver som setter seg opp mot EUs kuttpolitikk og eurosonens økonomiske disiplin, blir straffet.

Vi har nå fått demonstrert hvor brutal EU-eliten kan være. De er villig til å presse et helt land til økonomisk ruin.

Det er verdt å merke seg at kristelig- og sosialdemokrater står sammen i råkjøret mot Hellas. Tyskland visekansler og leder for SPD, Sigmar Gabriel, uttalte om den greske folkeavstemninga at Tsipras hadde «revet de siste broer som Europa og Hellas kunne bruke for å nå et kompromiss». EU-parlamentets president, sosialdemokraten Martin Schulz, advarte grekerne om «Armageddon». Og Eurogruppas leder, sosialdemokraten Jeroen Dijsselbloem, har ledet utpressinga av Syriza-regjeringa.

Hvor plasserer det norske Arbeiderpartiet seg i denne saken? I Klassekampen 15. juli. framstiller Jonas Gahr Støre det som nå skjer som en mulig «redning» for Hellas. Han synes å heie på det greske folkets nederlag. Vi lurer på om LO er enig i at grekernes nederlag overfor Troikaen kan gi en redning for Hellas? Slik vi ser det vil et nederlag for fagforeningene i Hellas være et nederlag for mange, mange flere. Vi vil også utfordre LO-forbundene til å komme på banen og støtte sine greske fagforeningskamerater.

Den store EU- og euro-støtten blant grekere bidro til at Syriza-ledelsen ikke lagde noen Plan B før forhandlingene med Troikaen. Alt annet enn fortsatt deltakelse i euroen ble avvist. Dermed kunne kreditorene presse Syriza fra skanse til skanse, siden regjeringa ikke hadde noe annet alternativ.

I Syriza har flere vært for å bryte med EU og euroen, men få har ment at dette bør reises som et politisk krav. Samtidig har Syrizas motvilje mot å reise debatt om euroen, medvirket til den sterke oppslutninga om euroen. På den måten har Syriza bidratt til å innskrenke sitt eget handlingsrom.

Flere har påpekt at Syriza ikke fikk noe mandat fra velgerne om å bryte med euroen. Syriza skilte seg imidlertid ikke fra de andre partiene ved å være mot å bryte med euroen, men ved å stå opp mot EUs kuttpolitikk. Der ligger mandatet deres. Nå ser stadig flere at fortsatt deltakelse i euroen er uforenlig med å være mot EUs kuttpolitikk. Derfor er det ikke gitt at et brudd med euroen vil bety et brudd med mandatet fra velgerne.

Når EU framover skal tvinge gjennom flere av de nye innstramningstiltakene, er det ikke gitt at de klarer det. Da kan en Grexit komme på EUs initiativ. Det taler for at Syriza snarest mulig bør forberede en plan B.

Europeisk solidaritet med Hellas kan gi landet bedre kort på hånda. Det blir lettere for dem å stå imot Merkel når det fins grasrotbevegelser i andre land som støtter dem om de presses ut av euroen.

At den norske politiske eliten ikke gjør noe, hindrer ikke nordmenn flest fra å vise solidaritet. Rødt har lenge samlet inn penger til Solidarity4All, som hjelper nødstilte grekere.

Om vi er uenige i beslutninga som Tsipras fattet da han godtok avtalen i Brussel sist helg, må dette stå fast: Solidariteten med grekerne må styrkes. Det er enda viktigere i en situasjon der høyreekstreme Gyllent Daggry prøver å posisjonere seg som eneste parti på lag med de over 60 % fra folkeavstemninga.

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt
Arnljot Ask, landsstyremedlem i Rødt


Publisert i Klassekampen 17.07.2015

torsdag 2. juli 2015

Grønn krisepakke

Blir Erna Solberg i framtiden husket som statsministeren som slapp massearbeidsløsheten løs i Norge? 

Det er mørke skyer over norsk økonomi. 117.000 står uten jobb, 80 000 er helt ledige.
Det er ingenting som forsterker Forskjells-Norge mer enn arbeidsledighet. Det er til og med Høyre enige i: «Den viktigste ulikheten mellom folk er om de har jobb eller ei», sa Høyres Svein Flåtten til Klassekampen i fjor.

Får ledigheten bite seg fast nå, vil det forsterke Forskjells-Norge på et kritisk tidspunkt. De økonomiske forskjellene er historisk høye, vi må tilbake på 30-tallet for å finne maken. Dette er med andre ord ikke tiden for «vente og se»-politikk. Derfor er det alvorlig at den mørkeblå regjeringa gjør nesten alt feil i møtet med den økende ledigheten.

For det første prøver de å møte økende ledighet med skattelette. Det er ren idioti. Hvorfor skal en bedriftsleder som sliter med å holde ansatte i aktivitet, ansette flere så fort skattene kuttes? Det hjelper ikke med skattelette om ordrebøkene er tomme.

Det er en myte at så fort man gir kapitaleiere og investorer skatteletter, bruker de pengene på å ansette noen. Målet til en investor er ikke å ansette flest mulig, men å få best mulig profitt. Derfor er det mer sannsynlig at pengene går til investeringer i brukt eiendom. Det gir høy avkastning, men ikke mange arbeidsplasser.

Skattekuttene gjør også at kommunene får lavere inntekter, som i neste omgang betyr færre arbeidsplasser. Tallet på ledige stillinger i offentlig sektor er 20–30 prosent lavere enn på samme tid i fjor. Og færre ansatte i offentlig sektor gir mindre etterspørsel i privat sektor.

For det andre gjør regjeringa ingen ekstrainnsats for å skape nye jobber. Dette er Siv Jensens nye arbeidslinje: De som ikke kan jobbe skal tvinges til det – mens de som har utdanning, mulighet og motivasjon, de skal gå ledige og vente på at markedet snur.

For det tredje gjør de det lettere å ansette midlertidig. Det betyr at de faste jobbene som ryker nå vil erstattes av flere midlertidige stillinger når økonomien tar seg opp igjen.

Om de ikke våkner og tar grep, vil Solberg-regjeringen bli husket som regjeringa som slapp massearbeidsløsheten løs i Norge.

Men én ting har de mørkeblå rett i: Det trengs ikke noen krisepakke for oljeindustrien. Det er en næring som uansett må trappes ned. Men det betyr ikke at de oljeansatte ikke trenger en krisepakke. Ingenting tyder på at Siv Jensen har forstått forskjellen.

Om Jensen skulle komme på bedre tanker, har hun muligheten til å slå to fluer i ett smekk: Med en grønn krisepakke kan arbeidsledigheten kontres samtidig som vi får fart på den grønne omstillinga. Her er Rødts forslag til hva en grønn krisepakke blant annet kan inneholde:

1. Opprusting av vannkraft
Over halvparten av aggregatene som er i drift i norske vannkraftverk er over 40 år gamle. En storstilt oppgradering av de 330 eldste aggregatene vil både gi arbeidsplasser og mer ren energi. I følge beregninger fra NVE kan moderninsering av eksisterende vannkraftverk gi mellom 8 - 10 TWh i tilleggproduksjon, fire ganger så mye som den totale vindkraftproduksjonen i 2013. 

2. Enøk i kommunene
Kommunene kan få penger til å investere i energisparing: Nye vinduer, solceller på taket og etterisolering, for å nevne noe. Dette vil gi arbeidsplasser umiddelbart, og på sikt vil det betale seg fordi strømregninga blir lavere. Alle kommuner har allerede en klima- og miljøplan hvor slike tiltak er planlagt, men dårlig økonomi gjør ofte at de utsettes. Om staten stiller med midler er det bare å sette i gang. 

I etterkant av finanskrisa fikk kommunene 4 mrd i friske tilskudd til vedlikehold, samtidig som støtten via ENOVA ble doblet. Det er ingen grunn til at tiltak i denne størrelsesorden ikke skal settes igang nå.

3. Pilotprosjekter i statlig regi
Regjeringa kan finansiere pilotprosjekter for å kickstarte miljøteknologi:  For det første utvikling av offshore vindkraft. En undersøkelse gjort av Agenda viser at 3 av 4 ansatte i petroleumssektoren mener de har kompetanse som er relevant for andre næringer. Offshore vindkraft scorer høyest. Mange med riktig kompetanse blir arbeidsledige i disse dager, og da bør vi hjelpe dem over i jobber i offshore vindkraft. 
For det andre utvikling av fiskeoppdrett i lukka anlegg. Dette har blitt forsøkt i mindre skala allerede, men svært gode resultater. Her kan man skape arbeidsplasser samtidig som man løser miljøproblemene knytta til dagens oppdrettsmetoder.  

4. Samferdsel
Før var veibygging den typiske måten å møte økende ledighet på. Denne gangen bør vi heller sette pengene på miljøvennlig infrastruktur. I jernbanen finnes det en lang kø av prosjekter som er ferdig planlagt. De må framskyndes slik at vi setter folk i arbeid for å bygge nye krysningsspor, dobbeltspor og ta igjen vedlikeholdsetterslepet.   

5. Rammebetingelser for kraftforedlende industri
Over hele landet finnes det aluminiumsprodusenter og liknende industri som har ønske om å utvide eller investere i mer miljøvennlig teknologi. Men de sitter på gjerdet fordi framtidsutsiktene er for uforutsigbare, særlig med tanke på strømprisen. Stortinget bør innføre et nytt industrikraftregime, som gir stabil og rimelig strøm til industrien mot at de forplikter seg til energieffektivisering og produksjon i Norge. På kort sikt vil det gjøre at mange hopper ned fra gjerdet og setter i gang nye prosjekter som skaper nye arbeidsplasser.  En satsing på kraftforedlende industri betyr også at man må skrinlegge planene om nye kraftkabler til utlandet.

Men hvor skal man hente pengene fra? Et godt sted å starte er de 12 mrd kronene som årlig brukes på å subsidiere oljeleting som går med underskudd. Det betyr i praksis å flytte penger fra et statlig subsidie som holder oljeindustrien kunstig høy, over til å skape nye, grønne arbeidsplasser. Om Siv Jensen mener alvor med at dette er en næring som uansett skal bli mindre, bør vel det passe Jensens uttalte prosjekt godt?

Bjørnar Moxnes, leder i Rødt
Marie Sneve Martinussen, nestleder i Rødt og samfunnsøkonom


Publisert i Klassekampen 02.07.2015.



fredag 1. mai 2015

Sammen mot forskjells-Norge

Tale på Youngstorget 1. mai 2015.

Kamerater, like sikkert som at det går mot vår, er det at Frp vil avvikle 1. mai som fridag. Ikke bare har dagen utspilt sin rolle, men som partiets Atle Simonsen sier det: «Mange som er opptatt av arbeidslivspolitikk på høyresida føler seg ekskludert fra arrangementet.»

Jeg skal gi ett råd til Frp. Hvis dere vil føle dere inkludert 1. mai, ikke gå løs på arbeidsmiljøloven. Ikke gi skattelette til milliardærene, mens dere kutter barnetillegget til de uføre. Ikke steng grensene for folk på flukt, mens dere gir arbeidslivsmafiaen fri flyt over Svinesund. Og ikke legg landsmøtet deres til 1. mai.

1. mai handler nemlig om solidaritet. Solidaritet med sliterne i arbeidslivet. Solidaritet på tvers av landegrenser.

Dét budskapet har ikke utspilt sin rolle. Det er viktigere enn noen gang. Derfor vil 1. mai bestå – i minst 100 år etter at Frp har havna på historias skraphaug!

Forskjells-Norge
Hadde jeg stått her i 1990 og sagt til dere at de neste 25 årene vil forskjellene øke raskere i Norge enn i USA, så ville ingen trodd meg. Hadde jeg sagt at i 2015 vil forskjellen mellom de rikeste i Norge og folk flest være like stor som på 1930-tallet, ville dere ledd.

Men selv om alle de etablerte partiene i alle disse årene har sagt de vil ha mindre forskjeller, så har de økt. Hvorfor? Hvert fall ikke på grunn av manglende støtte i befolkninga. I hele denne perioden har to av tre nordmenn ment at det er en hovedoppgave for politikerne å minske forskjellene. En hovedoppgave.

De etablerte partiene har svikta i kampen mot forskjells-Norge. Det trengs en utfordrer til disse partiene, med viljen og løsningene som kan gi et vendepunkt.

Vi i Rødt vil:
  • Gi alle barn gratis barnehage og SFO, i stedet for å øke lederlønningene
  • At kommunen gir folk hele og faste stillinger, i stedet for mer midlertidighet
  • At kommunen ansetter folk selv, i stedet for å hente vikarer fra bemanningsbyråer
  • Og vi vil trykke inn stoppknappen på den heisen som sender lønna til kommunetoppene til værs i takt med statsrådslønningene!

Forskjells-Norge er når de som bærer velferdsstaten på sine skuldre, jobber helsa av seg, mens politikereliten på Rådhuset vil feire bursdag på kommunens regning.

Forskjells-Norge er når de som lever av å arve, slipper arveavgift, mens mange uføre som har slitt seg ut på å jobbe, blir fattigere med uførereformen.

Forskjells-Norge er når de etablerte partiene tar penger fra minstepensjonistene, samtidig som det aldri har vært flere milliardærer i dette landet.

Forskjells-Norge er klumpen i magen hos aleinemora, som gruer seg til skoleferien. For da har hun ikke råd til å ta med ungene på ferie, sånn som de andre familiene gjør.

Og forskjells-Norge, det er kvinnelønna. Jeg har aldri skjønt hvorfor jobben til en aksjemegler skal verdsettes mer enn jobben til en hjelpepleier. Når spekulanter gjør jobben sin, så krasjer økonomien. Når hjelpepleiere gjør jobben sin, så redder de liv… Det er over 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett, men lik lønn for arbeid av lik verdi har vi ennå ikke. Det trengs et utfordrerparti som gjør kampen for likelønn til jobb nummer 1!

Vi skal ta tilbake Oslo
 I 18 år har Høyre, Frp, Venstre og KrF styrt Oslo. Nå er det nok. 14. september skal vi ta tilbake byen vår, og gjøre slutt på privatiseringa.

Jeg husker hva de sa, da de la ut barnehager i Vestre Aker, Alna og Søndre Nordstrand på anbud i fjor. De sa at kvaliteten var viktigst.

Men de ansatte slutta jo i hopetall. De ville ikke miste titusener i lønn og pensjon. Barna mista omsorgspersoner de hadde fått tillit til. Gode fagmiljøer gikk i oppløsning.

Det samme skjer på sjukehjemmene som blir privatisert. Folk som har løfta, trøsta og stelt pleietrengende eldre i tiår for Oslo kommune, mister AFP. Mens de kommersielle eierne stikker av med overskuddet.

Kamerater. Det går ikke an å behandle arbeidsfolk på denne måten!

Det trengs et utfordrerparti fra venstre som vil stanse privatiseringa. Ta tilbake barnehagene og sjukehjemmene. Bygge nye i kommunal regi. Og som går til valg med nulltoleranse for privatisering. Det partiet er Rødt.

Sammen mot sosial dumping
Sosial dumping truer flere bransjer. Gjennom EØS-avtalen er Norge lagt åpent for organisert kriminalitet og en brutal konkurranse på lønns- og arbeidsvilkår. Problemene har økt etter EUs østutvidelse i 2004.

Alle som slåss mot dette, på arbeidsplassene, i politiet, i fagbevegelsen, sier at det store problemet er bemanningsbransjen. En bransje som ble sluppet løs av Stortinget i 2000, som har økt fra 4 til 16 milliarder i omsetning, og som nå brukes som skalkeskjul for arbeidslivsmafiaen. Skal vi ha troverdighet i kampen mot sosial dumping, kan vi ikke forsvare dette frislippet. Da må vi reversere dette frislippet!

Vi må sørge for at folk får faste ansettelser i ordentlige bedrifter. Ikke disse husmannskontraktene i bemanningsbyråer – det som kalles ”fast ansettelse uten garanti for lønn”. For da veit vi hva som skjer. Blir du tillitsvalgt, så får du ikke flere oppdrag. Så tar sjefen bare inn en annen i stedet.

Å reversere frislippet av bemanningsbyråene er i strid med EØS-avtalen. Men da er det EØS-avtalen som er problemet. Da er det den vi må ut av. Og når vi blir kvitt
EØS, kan vi styre norsk arbeidsliv selv. Dét er en forutsetning for å bevare den norske modellen.

Solidaritet med flyktningene
Mens vi er samla her, er det noen som risikerer livet. Redde, forfulgte mennesker på flukt over Middelhavet. Hundrevis hver uke. Og sesongen er så vidt i gang.

Dette er en humanitær katastrofe. I juni i fjor ba Italias statsminister Norge om å bidra. Hjelpeorganisasjonene har for lengst slått alarm. Men hva gjør regjeringa? Ifølge en statssekretær må vi ”se situasjonen an”. Erna Solberg sier vi må ”hjelpe flyktningene der de er”. Der de er, er på lasteplan i Saharas brennende ørken, på flukt i råtne holker som forliser, og i overfylte flyktningleirer.

De etablerte partiene brukte én dag på å bli enige om å bombe Libya. Men ennå har de ikke klart å sende ett skip for å berge båtflyktningene. Krigen knuste Libya som stat. Det ble fritt fram for terrorgrupper, som finansierer våpenkjøp med den kyniske menneskehandelen over Middelhavet.

Det blir stadig tydeligere at krigen var en katastrofe. Men det var ikke ett stortingsparti som gikk mot at Norge sendte bombefly mot Libya under USA og Natos ledelse. Det trengs et utfordrerparti som står opp mot USAs krigseventyr når det gjelder som mest. Ikke bare når krigen er over, men når USA kaller oss til tjeneste. Det er da vi må vise at vi har politisk ryggrad.

FN har bedt Europa ta en halv million kvoteflyktninger for å lette presset i nærområdene. 10.000 er Norges andel. Det skulle bare mangle at vi gir dem en trygg havn i Norge. Og vi ser ikke situasjonen an, når folk drukner. Vi gjør det vi kan for å redde dem!

Høstens valg skal bli et vendepunkt i norsk politikk. For vi kan jo snu utviklinga om vi vil. Egoismen og grådigheten skal ut, rettferdigheten for folk med vanlige jobber skal inn. Sammen skal vi ta tilbake byen vår, og sammen skal vi skape et vendepunkt i kampen mot forskjells-Norge.
    
Gratulerer med dagen, og takk for meg.

torsdag 23. april 2015

Det Jonas ikke sier

Kan vi stole på Arbeiderpartiet i kampen mot forskjells-Norge? 

Det spørsmålet sitter jeg igjen med etter Aps landsmøte. I talen sin snakket Jonas Gahr Støre om å videreutvikle Norge som et samfunn med små forskjeller. Men vent litt. Har Norge små forskjeller?  På 1980-tallet tjente de superrike 26 ganger snittinntekten. På 2000-tallet tjente de 178 ganger snittinntekten. 178 ganger, er det små forskjeller? Det finnes riktignok andre land som har enda større forskjeller, men det betyr ikke at forskjellene i Norge er små. 

Å snakke slik Støre gjør, usynliggjør dem som har dårlig betalte jobber. Det er de siste de trenger, mange av dem har det vanskelig nok fra før. Mange skammer seg fordi de ikke kan dra på ferier eller gi barna samme muligheter som andre. Men de som virkelig bør skamme seg, er de etablerte partiene som har latt forskjellene i landet vårt bli altfor store. 

Framveksten av forskjells-Norge er vår største utfordring som samfunn. Da holder det ikke bare å være mot at forskjellene øker. Det trengs et vendepunkt, sånn at de blir mindre. Dette er noe nordmenn flest ønsker seg. Gjennom hele 2000-tallet mente 2 av 3 at det var en hovedoppgave for politikerne å minske forskjellene. Likevel skjedde det lite. Hvorfor? Bryr de seg egentlig? For vi kan jo snu utviklinga om vi vil. 

Støre snakker gjerne om at de mørkeblå øker forskjellene og at det er farlig. Det han ikke sier så mye om, er hva Ap selv vil gjøre med dette. Jeg tenker særlig på tre ting: 

1. Hva vil Ap gjøre for alle dem som jobber på korte kontrakter for bemanningsbyråer, og aldri får tryggheten og friheten som ligger i fast jobb? Med lite forhandlingsmakt, lav lønn og dårlige muligheter til boliglån kjenner de virkelig forskjells-Norge på kroppen. 

2. Hva vil Ap gjøre med formueskatten? Hva med for eksempel et ekstra trinn, slik at personer med store formuer betaler mer i skatt enn dem med små formuer? 

3. Blir arveavgiften gjeninnført om Ap kommer i regjering?

Publisert i Klassekampen 23.04.2015.

tirsdag 17. mars 2015

98,5 % fossilfritt

Vi har fortsatt tid til å trappe ned oljeindustrien på en skånsom og rettferdig måte, i takt med at grønne arbeidsplasser overtar.

Etter at oljeprisen falt som en stein i høst, har vi sett hvordan tusenvis mister jobben og tryggheten når bedrifter sparer og strammer til. Det har satt fart i diskusjonen om behovet for å omstille oss til et fornybart samfunn. Men vi kan ikke la markedet og oljeprisen styre klimapolitikken og framtida til alle de som i dag jobber tilknyttet olje- og gassindustrien.

Det trengs en politisk styrt omstilling som trapper ned olje- og gassproduksjonen til et minimum, parallelt med en oppbygging av framtidsrettede arbeidsplasser. Rødt har utviklet en slik plan. Tiltakene i planen vår kan gjennomføres her og nå med eksisterende teknologi og innenfor rammene av dagens styresett og økonomiske system.

Skrikende behov for nedtrapping

Olje- og gassindustrien har i dag en dominerende plass i norsk økonomi, og skaper problemer for andre næringer. Omfanget av næringa er overlatt til markedet og svingende oljepriser. I tillegg favoriserer staten næringa gjennom en rekke subsidier, særordninger og skatteletter. Blant annet har staten siden 2005 brukt ca 52 000 mill. kr. på å  dekke letekostnader for selskaper som leter etter olje og gass - og går med underskudd. På den måten kan selskaper tjene penger uten å gjøre noe som helst produktivt. Ingen andre næringer kan drømme om liknende ordninger.

Petroleumssektoren står direkte for rundt 40 000 arbeidsplasser, og indirekte for så mange som 250 000.  Men det er urettferdig om det er disse menneskene som skal betale kostnadene for den nødvendige omleggingen. Derfor er det avgjørende at vi klarer å skape de grønne industriarbeidsplassene og det fornybare Norge parallelt med at vi trapper ned olje- og gassproduksjonen. Oljearbeiderne trenger en krisepakke, selv om oljeindustrien ikke gjør det.

Olje- og gassproduksjonen er også Norges største kilde til klimagassutslipp. Vi vet at vi snart har brukt opp verdens karbonbudsjett. Vi vet at vi må la mesteparten av olja, kullet og gassen vi allerede har funnet forbli i bakken hvis vi skal ha sjans til å begrense den globale oppvarmingen til det politisk vedtatte togradersmålet. Den eneste veien til garantert reduserte klimagassutslipp er at hvert land tar ansvar for sine utslipp. Uten innenlands tiltak får vi ingen bindende, internasjonal klimaavtale. Norge har et historisk ansvar for de globale utslippene, og vi har et ansvar for utslippene vi bidrar til gjennom vår olje- og gassproduksjon. Men hvor starter vi, helt konkret?

3 trinn for å trappe ned olje- og gassproduksjonen:
  • Stanse ny letevirksomhet og avvikle nåværende leting: Regjeringa må stanse all ny letevirksomhet og konsesjonsutdelinger, inkludert tildelinger i forhåndsdefinerte områder. Stanser vi leting nå vil produksjonen være redusert med 70 prosent i 2030. Avvikling av særordninger og subsidier som deler av olje- og gassindustrien i dag holdes oppe av, vil være viktig for å avvikle nåværende leting og øke fortrinnene til fornybare næringer.
  • Renasjonalisere Statoil og innløse private aktører: Statoil er den definitivt største aktøren på norsk sokkel, og ved å ta Statoil tilbake i fullt statlig eierskap igjen, får staten et godt verktøy til å trappe ned produksjonen på norsk sokkel. Da kan vi også avslutte Statoils internasjonale aktiviteter, som de siste årene har gått stadig lengre i retning de mest forurensende fossilkildene, som tjæresand og skifergass. Gjennom Statoil kan staten også kjøpe eksisterende felt fra private aktører.
  • Trappe ned eksisterende produksjon: Rødt mener målet bør være å utfase all olje- og gassproduksjon som går til energibruk senest innen 2030. Det betyr en reduksjon på omtrent 98,5 prosent. Men å kutte alt er ingen god ide: Noe bør produseres for å kunne brukes som råvarer i industrien. Vi har skissert en reduksjon på mellom 5 og 7,5 prosent årlig ut fra dagens nivå fram til 2030, som vil gi tid til omstilling i olje- og gassindustrien og andre næringer. En slik nedtrapping bør vedtas av Stortinget som et eget utvinningsbudsjett, slik at industrien får forutsigbarhet.
Det er politikernes ansvar å sikre at vi ivaretar rettighetene til de som i dag jobber tilknyttet olje- og gassindustrien, og at kompetansen deres brukes for å bygge det fornybare Norge. Det er mange viktige sektorer som trenger kunnskap og erfaring vi i dag finner i olje- og gassindustrien, deriblant energieffektivisering, maritime næringer, fornybar energi, kraftforedlende industri og treforedling. I tillegg vil det fornybare Norge trenge flere andre næringer: Bærekraftig matproduksjon, materialgjenvinning, og bygging og drift av et miljøvennlig samferdselssystem med flere kollektive løsninger. Derfor vil nedtrapping av petroleumssektoren i seg selv bidra til å fristille kompetanse som nye næringer trenger.

Starter vi nå, har vi fortsatt tid til å trappe ned oljeindustrien i takt med at grønne arbeidsplasser bygges opp. Det er bedre med en kontrollert nødlanding enn en markedsstyrt krasjlanding.  

Bjørnar Moxnes
Leder i Rødt

Elin Volder Rutle
Miljøpolitisk talsperson


Fakta: Ny rapport: Oljefri
  • Rødt lanserte 12. mars en plan for hvordan Norge kan bli mindre avhengige av olje- og gass og skape andre industriarbeidsplasser i takt med lavere utvinning av olje og gass.
  • Både miljø- og fagbevegelse har gitt innspill til planen underveis. 
  • Planen er utviklet av Rødts miljø- og næringspolitiske utvalg ved Elin Volder Rutle, Aled-Dilwyn Fisher, Lene Liebe Delsett og Åshild Lappegård Lahn. 
  • Hele planen kan leses på rødt.no/fornybar
Publisert i Klassekampen 15.03.2015.